Skandinaviske pensjonister gikk pilegrimsruten på Gran Canaria
I slutten av februar gikk en sprek gruppe norske, danske og svenske pensjonister tur langs pilegrimsruten fra sør til nord på Gran Canaria. Her er kan du lese om deres opplevelser.
Av: Irene Hodneland redaksjonen@canariajournalen.no
Rustet med et kart for en pilegrimsrute, boken ”Gran Canaria - pilegrimsvandring i vulkanlandskap” og sekker med mye vann, mat, regntøy og varme klær tok de åtte pensjonistene fatt på vandringen den 24. februar 2014.
Klikk her for å se flere bilder på Facebook.
Dag 1
San Fernando, Maspalomas-San Bartolomé de Tirajana. 28 kilometer, 10 timers vandring.
Første etappe var buss nummer 50 klokken fra San Telmo busstasjon i Las Palmas til holdeplassen ved den store rundkjøringen i San Fernando i sør, hvor vandringen skulle starte.
Etter en styrkende cortado (sterk kaffe) på en lokal bar startet vandringen oppover vei GC-60 mot Fataga klokken 8.05. En halv time senere hadde vandrergjengen passert restaurant Casa Viejo, og var rutens startpunkt omtrent på havnivå.
I løpet av dagen skulle de komme 1250 meter høyere.
De første tre timene var lett vandring på grusvei innover La Culata-dalen før det begynte å bli brattere. Ruten gikk så over på en annen grusvei mot høyre, forbi det lille stedet Gitagana og videre oppover til vandrerne kunne se ned på Arteara.
Et tydelig merke og to steinmurer viste at ruten videre oppover fortsatte langs en sti. Da klokken var tolv, og det var tid for spisepause, befant vandrerne seg på toppen av en steil fjellkam med utsikt mot byen Santa Lucia og de høye fjelltoppene midt inne på øya.
Stien snodde seg videre nedover og endte i en lang, slakk strekning ned mot bebyggelsen i San Bartolomé, også kalt Tunte.
Første overnatting ble gjort på hotell Las Tirajanas som ligger midt i vandringsleden på veien ned mot sentrum. Ankomsten skjedde klokken 18.
Dag 2
San Bartolomé-Cruz de Tejeda. 16 kilometer, 8 timers vandring.
Vandringens korteste etappe gikk på stier som var velkjente for de fleste av turgåerne. Starten gikk klokken 10 fra 900 meters høyde over havet med endepunkt for etappen på 1650 meter over havet.
Turen opp til Cruz Grande gikk på den godt tilrettelagte Camino Santiago. Videre langs Pasode la Plata var det brattere terreng.
Helt frem til slutten av det 19. århundret måtte man gå veien om Ayacata hvis man skulle komme seg fra San Bartolomé til Tejeda. Den steinsatte og oppmurte veien Paso del Plata, som går opp det 200 meter høye passet fra Cruz Grande til Pargana-toppen, lettet transporten mellom de to tettstedene av både gods og personer.
Veien er kun 700 meter lang og snor seg oppover i krappe, men bratte svinger, noe som kan gjøre vandringen ganske anstrengende.
På toppen ligger et fantastisk månelandskap, hvor det var tid for spisepause i solen. Deretter gikk turen videre gjennom pinjeskogen til Llanos de la Pez.
I mellomtiden blåste det opp og skyet til. Utsikten fra El Garanon over Tejeda-dalen, Roque Nublo, Roque Bentayga og La Culata ble spolert at tette, lave skyer. Det var merkbart kaldere i været, vinden økte på og det var regndrev.
Da Cruz de Tejeda nærmet seg var det iskaldt og på grensen til snødrev i luften. De siste kilometerne gikk gjengen nærmest på rent trass.
Framme på Hotel Refugio, neste overnattingssted, kunne verten fortelle at det temperaturen var nede i 4 grader på Cruz de Tejeda. Turen hadde startet i 20 grader.
Dag 3
Cruz de Tejeda-Galdar. 30,4 kilometer, 10 timers vandring.
Cruz de Tejeda var preget av regn og stiv kuling fra nordøst denne morgenen. Pensjonistene pakket på seg det de hadde av klær og la i vei opp den bratte kneiken bak Paradoren fra Cruz de Tejeda.
Værmeldingen hadde lovet bedre vær, og gjengen var ved godt mot. Enkelte steder blåste det så sterkt at de hadde problemer med å holde seg påbeina. I skogen, hvor en skulle tro det ville bli bedre, sto vinden rett på og gjorde forholdene enda verre.
Heldigvis var sikten bra, så vandrerne fant stedet hvor de skulle ta av fra skogsveien ned mot Pinos de Galdar.
Nedenfor Pinos de Galdar begynte det å letne- det var mulig å få glimt av den fantastiske utsikten over de grønne, bølgende landskapene nedover fjellsiden mot Galder, over mot Agaete-dalen og mot Puerto de Las Nieves.
Pause med varm kaffe og lokale ostebiter ble tatt på en liten bar ved Area recretiva de Pavon.
Fra asfaltveien gikk veien videre nedover i retning den lille byen El Saucillo, forbi en liten plass omgitt av en steinmur, hvor mage pleier å raste. Det var det for kaldt til denne dagen.
Nede ved Cueva de Sosa var det så pass le for vinden at ha dagens første spisepause kunne gjennomføres.
Denne delen av etappen er det vanskeligere å finne fram på fordi det er mange korte stier som tar av fra asfaltveien, kun merket med lave murer og i mange tilfeller dekket av vekster.
På vei ned en liten stikkvei ovenfor den lille byen Tegueste skjedde det noe uventet og hyggelig. En kvinne løpende etter pensjonistene for å gi dem et ferskt potetbrød.
Like før byen Hoya de Pineda var været blitt så bra at turgåerne skiftet til lettere tøy og sko.
Stien ned fra Hoya Pineda mot byen Anzofe er den samme stien som brukes til en vandringsrute rundt Montana de Guia. Like nedenfor Hoya Pineda, med Galdar i sikte, ble det nydelige brødet med anis inntatt på dagens siste spisepause.
Den siste stykket fra Anzofe til Galdar er stort sett utfordrende å gå, gjennom noen plantasjer hvor det føles som om du går frem og tilbake i det uendelige uten å komme nærmere Galdar. Enkelte steder er det pilegrimsskilt som viser om du er på rett vei.
Etter en slitsom vandring var gjengen fremme i kirken i Galdar, hvor det ble en kort pause til dempet musikk fra musikkanlegget.
Siste del av vandringen gikk gjennom hovedgaten i Galdar til busstasjonen, hvor det ble buss tilbake til Las Palmas.
Vandringen langs pilegrimsruten var en fantastisk og inspirerende opplevelse for de åtte pensjonistene, med overraskende storslagne og flotte landskaper fra første dag, og spennende og varierte værforhold.
Pensjonistene ved starten av pilegrimsruten. Foto: Irene Hodneland.
Gran Canaria har siden det 17. århundret har vært en del av pilegrimsrutene som ble startet for å føre frem til Santiago de Compostela i Nord-Spania. I et «Pavebrev» i 1965 fikk ruten for første gang status som pilegrimsrute. Den ble siden fornyet hver gang det var pilegrimsår, det vil si når profeten Santiagos (Johannes) helligdag, 25. juli, faller på en søndag. I 1993 gjorde pave John Paul II statusen som pilegrimsrute permanent. Siste hellige år var i 2010, og de to neste hellige år vil være i 2021 og 2027.
Disse deltok på vandringen:
Christence og Finn Danker, Sonja Eeg og Lone og Finn Jensen fra Danmark
Thomas Thornell fra Sverige
Majken Rygg og Irene Hodneland fra Norge