Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 2

FØLJETONG: Kriminalromanen «Gran Canaria – Tre dager i helvete» av Herodes Falsk. Kapittel 2: Marisol er dypt bekymret over ektemannen Ricardo, som er bitter over urettferdigheter i livet.

I bokens andre kapittel kan du lese om Marisol, en kanarisk kvinne som jobber som vaskehjelp for en utenlandsk familie, og hennes mann Ricardo, som jobber uten arbeidstillatelse. Det er økonomisk krise, og paret sliter med økonomien. Illustrasjon: Hugo Ryvik)

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Verano pasado - Sist sommer. Plukk et kort.

Marisol var våken da den lille vekkerklokken på nattbordet begynte å pipe. Hun hadde ligget urørlig og ventet på den plagsomme lyden som jaget henne opp hver morgen, bortsett fra på søndager. Klokken var halv fem.

Marisol vred seg rundt i sengen, strakk ut en arm og stoppet torturen. hun var trøtt. Usikker på om hun hadde sovet noe som helst gjennom natten. Søvnløse netter hadde hun ofte. Netter hvor negative tanker raste gjennom hodet hennes. Om og om igjen.

Og når usikkerheten overmannet hjernen, var det umulig å få sove. Tankene fikk henne til å rotere i sengen. Hun forsøkte stadig å finne nye liggestillinger, men hver gang hun lå godt, og søvnen var i ferd med å snike seg inn, dukket nye vonde antakelser opp.

Vanligvis var det spekulasjoner om fremtiden som stjal nattesøvnen. Bekymringer for hvordan den lille familien skulle klare seg i årene fremover.

Hvordan hun skulle sikre at hennes lille datter fikk en god og trygg oppvekst, hvordan de skulle få penger til utdannelse, hvordan få henne til å forstå hva som er viktig i livet, og ikke minst, få henne til å sette pris på det enkle i tilværelsen.

Men denne natten var uroen i henne vekket av nærere problemer. Vinduet stod på vidt gap. Familien ønsket seg aircondition, men hadde ikke råd til å installere slik luksus. I stedet lå de i trekk med åpne vinduer i de periodene det kom hetebølger.

Det var fremdeles mørkt ute, men skyfritt. Stjernene hang høyt på himmelen utenfor og kastet et svakt lys inn i rommet. Marisol kikket over på mannen som lå ved siden av henne. Ricardo sov uanfektet videre. Han hadde kastet av seg lakenet og lå naken på sengen i det varme rommet.

Hun studerte ansiktet og kroppen hans, tok forsiktig på ham med fingertuppene, lot dem gli over brystkassen hans. den var våt av svette.

Hun elsket mannen ved sin side. Han var alt hun noen gang hadde drømt om å finne i en mann; sjenerøs og snill, arbeidsom og ærlig. De passet sammen. Begge var ordentlige og rettskafne mennesker.

Marisol var født og oppvokst i den lille landsbyen la Taidia, høyt oppe i fjellene på sørsiden av Gran Canaria. Faren hadde vært fattig geitebonde, fullstendig uinteressert i bølgen av turisme som hadde flommet over øya i de siste førti årene.

Onkelen hennes, José, hadde for ikke lenge siden blitt intervjuet av avisen La Provincia. Han var også geitebonde, og det som gjorde ham interessant for journalisten var at han var fullstendig uberørt av omverdenen.

Onkelen var født i 1932. i løpet av livet hans hadde verden gjennomgått store forandringer. Spania hadde vært gjennom borgerkrig, Francos diktatur, andre verdenskrig og masseturisme.

I tillegg hadde noen landet på månen, de fleste mennesker hadde skaffet seg radio, tv og telefon, økonomien hadde gått gjennom oppganger og kriser, mobiltelefoner og internett var blitt alle manns eie, mens onkel José preget forsiden av avisen fordi han ikke hadde merket noen forandring fra den gang han var liten og frem til i dag.

Geitene hadde de samme behovene som før, og det hadde han også. Han stod opp med lyset og la seg rett etter det ble mørkt. Han hadde ikke klokke, og i stedet for å bruke kalender sa han kvart, halv og hel måne - om det skulle være nødvendig å planlegge fremover i tid.

Marisol var yngst av tre søstre, og hadde aldri fått mulighet til utdannelse. Men innerst inne syntes hun at hun var heldigere enn sine søstre.

Ifølge kanarisk tradisjon blir yngste datter kun født for å tjene sin mor og far. Hun får ikke lov til å gå på skole, men når foreldrene dør, arver hun huset. Det er selvsagt en tradisjon som er i ferd med å dø ut, men da Marisol og søstrene hennes ble født for mer enn tretti år siden, levde den i beste velgående oppe i de små fjellandsbyene.

Foreldrene hennes døde tidlig, og hun behøvde bare pleie dem i et par år før de begge var borte. Deretter solgte hun huset hun arvet. Hun fikk ikke mye for det gamle, falleferdige huset, men det var nok til at banken ga henne et lån, stort nok til å kjøpe en liten leilighet i Agüimes. Det var ikke mye, men det var en start i livet.

Agüimes er en liten, autentisk by, plassert strategisk riktig i nærheten av flyplassen og havet. Mange kanariere bor der fordi det gir lett tilgang både til turismen i sør, og til hovedstaden Las Palmas i nord. De to stedene hvor det er flest muligheter for å finne en jobb.

Marisol var ikke redd for hardt arbeid, og hun hadde utseendet med seg. Riktignok var hun litt lubben, men hun hadde et klassisk, vakkert ansikt, med en fyldig munn og et fantastisk smil.

Som de fleste andre kanariske kvinner uten utdannelse, måtte hun ta til takke med å rydde og vaske for turister og andre utlendinger. Det var dårlig betalt, men tidligere, da Ricardo fremdeles hadde arbeidstillatelse, hadde familien greid seg rimelig bra.

Nå var det dårligere tider. Arbeidsledigheten i Spania var på over tjue prosent, og for litt siden hadde det stått i avisen at på Kanariøyene var den passert tretti.

Det var mye. Mer enn det var i USA under den store depresjonen på 30-tallet. Verdien på hus og leiligheter hadde begynt å falle, og Marisol hadde fått et brev fra banken hvor de forlangte mer sikkerhet for lånet, nå som leiligheten plutselig var blitt mindre verd.

Bare det var grunn nok til å ligge søvnløs.

Hennes elskede Ricardo var argentiner. Han hadde kommet til Gran Canaria i 2001. Den gangen hadde det vært økonomisk krise i Argentina, og den eneste muligheten til å overleve, var å reise til et annet spansktalende land i håp om å få jobb.

På den tiden var det lett å få arbeide på Gran Canaria, og mange argentinere hadde grepet muligheten. Marisol hadde møtt Ricardo mens han jobbet for Pepe Antonio, en tomatbonde i Agüimes.

Han hadde vært lykkelig på bondegården, helt til det for ett år siden kom en alvorlig tørke, og tomatavlingen ble ødelagt.

Ricardo hadde tatt det tungt. Han forholdt seg ikke annerledes ovenfor Marisol og deres lille datter, Elena, men han hadde fått et bittert drag rundt munnen, og det var lenge mellom hver gang han lo sin smittende latter.

Marisol lukket øynene. Det var hett i det lille rommet. Hun sniffet ett par ganger ut i luften for å kjenne om Ricardo dunstet av parfyme. Ingenting. Det luktet bare tørr luft og gammel svette.

Hun brukte albuen og dyttet bort i Ricardo.

«Vi må stå opp,» hvisket hun.

«Ikke ennå, er du gal?» sa Ricardo.

Han snudde seg rundt og boret ansiktet ned i puten.

«Opp og stå. Vi må på jobb.»

 «Å nei ...»

 «Jo, vi må. Opp med øynene!»

Marisol dyttet bort i ham på nytt.

 «Kan vi ikke begynne en time seinere? Har de folka noen gang stått opp før tolv? La meg ligge litt til. De oppdager aldri verden om vi begynner åtte eller ni.»

«Hvor var du i går kveld?» spurte Marisol.

Det var et direkte spørsmål. Hun hadde våknet da Ricardo krøp til sengs. Han var kommet tilbake sent på natten, og han hadde ikke virket beruset.

Det var det som gjorde henne urolig. Hun hadde aldri brydd seg om at Ricardo tok seg en fyll. Det hadde han fortjent, om det bare ikke var for ofte. Men at han var ute om natten og kom tilbake edru, det var bekymringsverdig. Og det var ikke første gangen det hadde skjedd.

«Hva gjorde du i går? Hvorfor kom du så seint hjem?» sa hun.

«Gi deg!»

 «Nei. hva er det du driver med?»

 «Herregud …»

Ricardo snudde seg over på ryggen og snøftet foraktelig.

 «Har du noen gang hørt señor Vivian fortelle Iris hvor han har vært? »

Måten han sa señor på, var foraktelig.

«Hva slags sammenligning er det?»

«Er ikke Vivian og Iris forbildene dine?»

Ricardo var tverr.

«Du forsøker å snakke deg bort!»

«Nei, hvis du kan godta det fra de folka, hvorfor ikke fra meg?»

Marisol la seg inntil ham og strøk en hånd over brystkassen hans.

«Jeg liker ikke familien Cage mer enn deg, men de gir oss arbeide,» sa hun.

«Og vi må jobbe.»

Hun hevet stemmen. Irritert.

«Forstår du ikke det?»

Elena våknet. Det klynket svakt fra barnesengen.

«Du har ikke engang arbeidstillatelse,» fortsatte Marisol.

«Om señor Vivian finner ut det, så kommer han til å be deg om å ryke og reise. Du fikk bare jobben fordi de var så fornøyd med meg.»

Ricardo satte seg opp i sengen.

«De kommer aldri til å finne noen andre som er villige til å jobbe så hardt for dem.»

«Det er uinteressant. Vi trenger pengene … vi har ubetalte regninger … overalt.»

Elena begynte å gråte. Marisol hoppet ut av sengen og løftet henne opp.

Ricardo ristet på hodet.

«Iris er begeistret for deg,» sa han, «men bare fordi du oppfører deg som en tjener.»

 «Jeg gjør bare så godt jeg kan. hver dag, hele tiden. Det bør du også gjøre.»

Marisol satte seg på sengen med Elena på fanget.

Hun sa: «Iris er i hvert fall snill, selv om hun er dritings mesteparten av tiden.»

 «Æh, hu er ei ku,» sa Ricardo.

«Ei utpåku med opererte jur.»

«De er nok opererte, ja. Men jeg har sett deg kaste lange blikk etter dem.»

«Jeg ville ikke brukt puppene hennes til å polere bilen, ikke det engang.»

«Hva er det med deg?» sa Marisol.

«Hvorfor har du blitt så bitter i det siste?»

«Faen, tenker du aldri over hvor urettferdig livet er? Hvordan skjebnen vilkårlig deler ut kortstokken, og hvordan noen mennesker er fattige uten å ha en mulighet til å komme seg ut av hølet de blir født i?»

«Det er ikke tilfeldig at familien Cage har penger.»

«Jeg snakker ikke om dem. Jeg snakker om ubalansen i verden … generelt. Hvordan noen får utdelt alt, mens andre ikke får en dritt.»

Marisol skakket på hodet.

«Har dette noe med Pepe Antonios død å gjøre?»  

«Nei, nei,» sa Ricardo kvikt.

Reaksjonen var for rask. Ricardo var for ivrig etter å benekte spørsmålet.

«Hva er det du holder på med?» spurte Marisol.

«Hvorfor er du borte om natta?»

Ricardo reiste seg opp og famlet etter en underbukse som lå på en stol ved siden av sengen. Uten å se på henne, sa han:

«Raska på. Vi må komme oss av gårde før det blir kø på motorveien inn mot Las Palmas.»

«Du har noe faenskap på gang?» sa Marisol.

Ricardo dro en t-skjorte over hodet.

«Slutt’a!» sa han.

Kjærlig klappet han Elena på hodet, bøyde seg frem og kysset Marisol på kinnet.

«Alt er ok,» sa han, og gikk ut av rommet.

Marisol reiste seg opp, gikk bort til et skap og plukket ut noen barneklær.

«Faen!» sa hun.

 Fortsettelse neste uke: Velkommen til paradis. 

 Familien Cage lever en drømmetilværelse i luksus på Gran Canaria, men bak fasaden har familien store problemer. Tenåringsjenta Juila provoserer stemoren Iris med en svært upassende invitasjon.

Føljetong

Canariajournalen publiserer hver søndag kapitler fra kriminalromanen Gran Canaria – Tre dager i helvete, skrevet av Herodes Falsk og utgitt på Publicom forlag as i 2013.

Forfatteren har hittil gitt ut elleve bøker. Den siste, Sjenerøs Sjikane, kom i 2015.

Tags