Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 4

Når kattene slåss

Vivian lå på en sofa på kontoret og leste i musikkmagasinet Mojo. På en flatskjerm, hengende på veggen rett bak ham, danset noen halvnakne jenter i en video på MTV. Musikken blåste ut fra eksterne høytalere på gulvet.

Uten å banke på kom Iris brasende inn.

”Det gjelder Julia,” ropte hun. Det var så vidt hun klarte å overdøve musikken.

”Hun terroriserer meg!”

Vivian brettet sammen bladet. Han var sløv i blikket og hvit på nesetippen. Øynene var gule og uklare i kantene. Han reiste seg halvveis opp, klar for å si noe. Men da han trakk pusten, fikk han ikke frem et ord. I stedet hostet han flere ganger. Dypt og vått. Det surklet nede i  lungene. Etter å ha hostet ferdig sa han:

”Har kattene slåss igjen? Jeg har gitt Julia eget kredittkort på Corte del Ingles. Dere behøver ikke å bites om maten. Kan dere ikke heller shoppe litt sammen?”

Iris bet munnen hardt sammen og trakk pusten dypt inn gjennom nesen. Hun skulte bort på Vivian. Han var over seksti år. Høy og tynn, men muskuløs og med et skarpt, vakkert ansikt. På haken hadde han et hvitt, kortklippet skjegg. Håret var også kortklippet, men i motsetning til skjegget, var dette farget mørkt. Det ga ham et distingvert, om noe unaturlig utseende.

Han var bustete på håret, kledd i hvit bukse og hvit skjorte, med tynne, sorte skinnsko på føttene.

Øynene deres møttes i et kort blikk. Der Iris stod midt på gulvet i den tynne, nesten gjennomsiktige linskjorten, følte hun seg plutselig mer enn naken; ubetydelig og verdiløs. Hun kikket ned i gulvet. Det var som om airconditionen blåste rett gjennom henne.

”Julia behandler meg som en dritt,” sa hun.

”Jeg har forsøkt å være som en mor for henne, men hun…”

Vivian avbrøt henne.

”Alle tenåringer hater foreldrene sine. Du burde heller ta det som en kompliment.”

 ”Du forstår ikke!”

”Jo da, generasjonsmotsetninger. Det virker som om man tilhører to primitive raser, kun oppsatt på å benytte enhver anledning til å slåss. Men innerst inne elsker man hverandre.”

Iris snudde seg og kikket ut av vinduet.

”Julia har store problemer. Jeg kommer ikke gjennom til henne,” sa hun.

”Hun oppfører seg ikke normalt.”

 ”Ikke normalt… Hva faen mener du?”

Vivian tok tak i henne og snurret henne rundt.

”Hun er mentalt forstyrret,” svarte Iris, uten å vike blikket.

”Og hun gjør alt for å psyke meg ut. For noen dager siden hadde jeg bedt henne med på shopping i Las Palmas. Vi skulle dra klokka to, og hun sa at hun ville møte meg utenfor porten.”

”Ja …”

”Da jeg svingte ut av porten, stod hun langs veien, kliss naken, kun iført dine gamle, brune gummistøvler og en stor rød hatt. Da jeg dro henne inn i bilen og spurte hva hun drev med, svarte hun:

”Jeg har bare kledd meg slik jeg regnet med at du kler deg når du drar til Las Palmas.”

Vivian sperret øynene opp et øyeblikk før han brøt ut i en rå latter.

”Hun har i alle fall humoristisk sans.”

Latteren gikk over i kraftig hosting. Da han fikk hentet seg inn, fortsatte han:

”Hun har ingen problemer. Alle liker Julia.”

”Ja, fordi hun er søt og vakker. Alle setter pris på et vakkert utseende, men det er ingen som kjenner henne. Ikke engang du!”

”Faen, er du misunnelig?” sa Vivian.

”Du har alltid vært den vakre og unge, men nå kommer Julia seilende opp på sidelinjen.”

 ”Det er bare høflighet som gjør at vennene våre ikke sier i fra. Alle ser at Julia har problemer. Det er umulig å forstå henne.”

Vivian viftet henne av med en håndbevegelse.

”Tull,” sa han.

Iris lukket øynene og ristet på hodet. Julia ville alltid være Vivians datter, og i den trekanten ville hun alltid være nummer to - eller tre eller fire. Hun ville så gjerne bety noe for ham. Hvorfor fikk hun det ikke til?

Hun visste godt at Vivian kunne finne på å være utro om han følte for det, men var ikke det prisen for å leve et slikt fantastisk liv? Man må betale for alt her i livet - på en eller annen måte - det hadde hun lært for mange år siden. Som tenåring hadde livet hennes vært blind famling i en ugjennomtrengelig urskog, fylt av ondskapsfulle skapninger, skjult i en dis av mørk, uvennlig skogståke – alt, selvfølgelig, kreert i hennes eget sinn.

Hele ungdommen hadde hun lett etter en sti som førte ut i åpent terreng, ut til trygghet og respekt. Hun hadde snublet og falt, slått seg på torner og kvister i en endeløs jakt etter en enkel vei til et problemfritt liv. Et liv som dette.

Vivian reiste seg opp og kom bort til henne.

”Jeg skulle ønske Julia ville bli med oss til Norge,” sa han, og hostet.

Han harket et par ganger, før han fortsatte:

”Jeg gleder meg til å se landet du kommer fra.”

”Mhm..,” sa Iris.

Hun forsøkte å være positiv, med det hørtes ut som et grynt.

Vivian la en arm rundt skulderen hennes og førte henne bort til en stor kommode.

”Fysen på litt snadder?”

Han åpnet den øverste skuffen og tok frem en pose med hvitt pulver.

”Jeg er sikker på at du klarer å overtale Julia, om du bare vil,” sa han.

Iris hadde lyst, men klarte ikke å skrike.

Fortsettelse neste uke: A la playa … Julia kler seg naken på vei til Playa del Ingles i 140 kilometer i timen i en åpen BMW.

Klikk her for å lese tidligere kapitler