Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 19

Rock this world

”Fantastisk sted du har her! Stort. Kan ikke være lett å holde orden på en slik eiendom, ikke for en gammel rock’n’roller som deg? Jeg kan liksom ikke se for meg deg Viv, med hagesaks og gartnerhansker.”

 Vivian stirret på Tim Cox.

”Hva faen er det du innbiller deg? At du kan komme valsende inn her, slå meg på skulderen, kalle meg Viv, fordi du var artist på Gold Coast Records i syttiåra? Ta deg sammen! Jeg har ikke sett deg på mer enn tjue år, og det er en god grunn til det. Vi hadde ingenting felles da, og vi har ingenting felles nå. Hvorfor sitter ikke du i spjeldet?”

”Jeg er en fri mann,” sa Tim Cox.

”Jeg kan gjøre som jeg vil, jeg Viv, og jeg har tenkt å slå meg ned i nabolaget. Du har vel ikke noe i mot det?”

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Vivian satte et foraktelig blikk i ham.

”Jeg har ikke småunger i huset, men mange av naboene mine har det. Det har vært mange nok saker på Gran Canaria, med pedofile lærere og karatetrenere, til å gjøre foreldre opphisset og redde. Jeg tror neppe noen vil sette pris på at jeg drar en kjent, avdanka, engelsk, pedo-popstjerne inn i nabolaget. Det kan føre til lynsjing, spør du meg.”

Tim Cox forholdt seg rolig.

”Hvorfor skulle noen få greie på dette om meg?” sa han.

”Vil du fortelle dem det? Jeg tror ikke det, Viv! Jeg har ikke gjort noe galt, jeg ble forhåndsdømt, jeg…”

”Kutt ut!” sa Vivian.

”Jeg har ikke tid til å stå her og høre på en forsvarstale fra deg. Ikke er jeg interessert i det, heller! Jeg må stikke!”

Vivian pekte på døren ut fra hallen. Irritert sa han:

”Kom deg ut! Du er på ferie og har god tid. Det har ikke jeg, skjønner du, Timmy. Jeg er fremdeles en opptatt mann, og nå er jeg seint ute til et viktig møte.”

Tim Cox rikket seg ikke, bare stirret trassig mot Vivian.

”Synes du ikke jeg fortjener å ha det minst like bra som deg, Viv?” sa han. ”Er du bedre enn meg? Har du fortjent å være rikere enn meg?”

”Helt ærlig, ja!” sa Vivian.

”The Spyes var ikke rare bandet, det må du bare innrømme. Bandet låt ganske bra, men låtene deres var ikke mye å skryte av. Sangene lignet for mye på andre, og dere hadde ingen egen stil. Jeg likte ”Rock this world” - den var grunnen til at jeg signet dere. Akkurat den låten funket ganske bra, men resten var ikke mye å skryte av.”

”Og Gold Coast Records var kanskje ikke akkurat Virgin Records?”

Stemmen til Tim Cox var hovmodig.

”Det er sjelden et plateselskap er mer kjent for sine sinnssyke fester enn for musikken og artistene sine. Det var ikke musikken som hadde høyest prioritering i selskapet ditt, var det vel?”

”Hva faen er det du snakker om?” freste Vivian.

”Vi hadde hundrevis av artister. Noen var gode, andre var dårlige. Sånn er det alltid. Vi tapte på noen og tjente på andre. Da jeg solgte selskapet til Universal Records, fikk jeg en rekordstor sum og lagde en trend i bransjen. Tror du det var tilfeldig?”

”Nei. Grådighet har vel alltid vært din styrke!”

”Det er en grådig bransje. Jeg har aldri vært mer grådig enn andre.”

Ӂ nei?

”Hva faen mener du?”

”Du nøyde deg ikke en gang med plyndre artistene dine. Du gifta deg til og med med din mest populære kvinnelige artist. Det må vel være toppen av grådighet?

”Hva? Din…!”

Vivian kokte. Han svelget sinnet i seg.

Tim Cox gikk bort til et stort, innrammet bilde på den ene veggen. Det var et portrett av Milla Moon. Han rettet på det, til tross for at det ikke hang skjevt.

”Milla, for eksempel,” sa han, ”hadde vel vært i live i dag, om det ikke hadde vært for din grådighet? Det var vanskelig for alle å overleve dine gloriøse fester, stappfulle av artister, hangers-on og dop-dealere. Hvorfor flyttet dere til Jamaica? For å bo midt i hasjpipa?”

”Ut!”

Vivian tok tak i skulderen hans og vred ham rundt mot døren. ”Kom deg ut!” gjentok han.

Tim Cox strittet i mot.

”Ingen kommer uskadd fra et møte med deg,” sa han.

”Hold kjeft!” sa Vivian.

Han måtte kjempe for å beherske seg.

”Snart er det vel meg også, som har skylden for din pedofile legning?”

”Du kan kanskje ikke bli dømt for det, men du er helt klart medskyldig. Det var på Gold Coast Records vi lærte alt om dop, mindreårige groupies og hvordan man skal sløse bort penger. Når selskapet ditt plutselig ikke gadd å utgi flere plater med oss, og ingen lenger brydde seg, var det rart at jeg ble sittende foran computeren – ensom og drita – og surfe på pornosider? Det var tilfeldigheter, ikke legning, som førte meg til sider med barneporno…”

”Hold forsvarstalen din et annet sted!”

Vivian dyttet til ham med begge hendene, som for å få mer kraft. Men Tim Cox stod støtt.

”For meg var musikken alltid viktigst,” sa Vivian grøtet, men hørte selv at stemmen ikke virket overbevisende.

”Pøh!” spyttet Tim Cox.

”For deg var pengene alltid det viktigste. Grådigheten var din Gud. Det er derfor du kan velte deg i all denne luksusen.”

Han slo ut med armene.

”En luksus du nå skal dele med meg!”

Han snudde seg brått, grep tak i skjortebrystet til Vivian, og sa:

”Endelig skal det dryppe litt på meg!”

Vivian rev seg løs.

”Du er gal,” sa han.

”Kom deg for helvete ut herifra! Hvis du viser deg i nærheten av dette huset en gang til mens du er på ferie, så ringer jeg til Guardia Civil. Vi har fengsler på Kanariøyene også.”

”Hæ hæ hæ hæææ hæææ!!!”

Tim Cox lo støtvis og hjerteløst, som en pokerspiller som har bløffet til seg potten. Han smilte tvetydig og gikk etter Vivian. Stemmen var ivrig:

”Fengselsoppholdet mitt er din undergang, i alle fall hvis du ikke gjør som jeg sier.”

Vivian ble kald. Usikker. Hva var det idioten bablet om? Hadde det klikket for ham? Var han gal? Kunne han være voldelig? Han var helt klart ustabil. Hvordan skulle han få ham ut av huset? Det måtte skje fort og uten bråk. Han kunne ikke risikere noe tull akkurat nå. Han hadde ikke tid til sånt bullshit.

”Kan jeg ikke møte deg på en bar? Seinere i kveld, kanskje?”

Vivian forsøkte å virke hyggelig, men fikk det ikke helt til.

”Sånn at du kan få tid til å leie et par karer til slå meg helseløs. Nei, takk!”

Tim Cox snurpet sammen leppene og rynket dem opp mot nesetippen. Han ristet på hodet.

”Jeg tilbrakte lange dager sammen med Jason Duval i fengsel. Han var en interessant mann, og han hadde mye morsomt å fortelle om deg.”

Vivian snudde seg og kikket ut av vinduet.

”Jeg har ikke snakket med Jason på mange år. Vi jobbet litt sammen, men vi har ikke kontakt lenger.”

”Selvfølgelig ikke.”

 ”Hva mener du?”

 ”Jason sitter for livstid. Han slipper aldri ut igjen.”

 ”Livstid? For hva da?”

 ”Seksualdrap. Brutalt. Utført i rus.”

 ”Jeg har ikke hørt om det. Har avisene skrevet om det?”

 ”Et par oppslag, kanskje? Det blir ikke samme røra som når kjente fjes er involvert. Da - selv om man ikke er dømt - så er det oppslag i ukevis. En heksejakt. Har du hatt pressen etter deg noen gang?”

 ”Nei.”

 ”Da har du sjansen nå. Jeg har historier som kan gjøre deg til førsteside stoff i flere uker.”

 Vivian skakket på hodet og kikket bort på Tim Cox. Øynene hans ble smale og mørke. Hva faen var det idioten snakket om? Tim Cox var et null. Vokalist i et gammelt, glemt band. Jason og den jævla taperen hadde ingenting felles. Eller?

Hvis de hadde sittet i fengsel sammen, med lite å gjøre, så hadde de hatt god tid til å skravle. Tid til å mimre. Jason hadde selvsagt mange gode showbiz-historier på lager. Men han kunne vel ikke ha fortalt noe mer?

”Jeg skjønner ikke hva du sier?” sa Vivian.

”Popstjerner er alltid godt stoff. Spesielt når det er negativ vinkling. Kjendiser lurt for millioner… det er garantert førsteside det!”

Vivian kjente at han fikk et rart utrykk i ansiktet. Han klarte ikke å skjule det. Han sa:

 ”Hva? Du… Jeg lar meg ikke presse av tomme trusler.”

”Hæ hæ hæ hæææ hæææ!!!”

Tim Cox lo den samme hule, stygge latteren.

”Trusler ja, men ikke tomme,” sa han.

”Jason fortalte meg nok til at du også bare kan komme til å se solen gjennom et gitter.”

”Du bløffer!”

Tim Cox snudde seg og stirret fiendtlig på Vivian. ”Vel…”

Han ble avbrutt av Julia som kom brasende inn gjennom en sidedør. Hun var kledd i en enkel, gul sommerkjole, med håret viltert nedover skuldrene.

Begge mennene smilte påtatt.

Julia nølte et øyeblikk. Hun ble stående å granske dem. Neseborene vibrerte i det varme rommet. Det luktet svette, aftershave og ufrisk pust. Hun ble kvalm.

”Cespa kortet mitt er sperret,” sa hun, og peste demonstrativt.

”Jeg fikk ikke fylt bensin. Hva er det som skjer?”

Vivian og Tim Cox vekslet blikk.

 ”Jeg har ikke hatt tid,” sa Vivian.

”Jeg fikser alt det der i morgen. Ta en annen bil – med bensin. Men ikke rør Porschen. Jeg skal bruke den nå!”

Tim Cox tok et par skritt mot Julia. Han slo ut med armene, familiær.

”Du må være Julia,” sa han.

”Milla Moons datter?”

Julia så på ham som om han skulle kommet direkte opp gjennom kloakken. Hun hadde ingen problemer med å se at mannen hadde parykk, var ustelt og gjennomsvett.

”Kjente du mamma?” sa hun, nølende. Usikker, et øyeblikk.

”Vi var artister på samme plateselskap. Jeg møtte henne mange ganger, i forskjellige anledninger.”

 ”Har du vært artist?”

 Julia hadde problemer med å forestille seg Tim Cox som artist, selv om det måtte ha vært mange år siden.

 ”Ja da, jeg har også hatt noen hits på Cold Coast, men ingen sånne som din mor, selvsagt. Det var synd dere flyttet til Jamaica. Hun kunne fremdeles vært Englands største reggae artist… I stedet så…”

Ordene ble hengende i luften. Alle tre stirret på hverandre. Det ble kunstig stille.

Vivian brøt stillheten.

”Jeg har et møte med Tim Cox. Vi vil gjerne være alene. Du kan ta BMW-en. Det er bensin på den.”

Julia svelget og smattet med leppene, som om hun hadde fått noe beskt i munnen. Øynene ble fulle av vann og hun blunket raskt et par ganger.

”Du vil aldri snakke om mamma,” sa hun, bråsnudde og marsjerte ut av hallen.

 ”Vonde minner?” sa Tim Cox.

”Du har nok av dem, tenker jeg?”

Han krysset rommet og stilte seg opp ved døren.

”Jeg kan friske litt opp i hukommelsen din, minne deg på alle dem du står i gjeld til.”

 Vivian trippet usikkert på det hellelagte gulvet.

”Hvem jeg har gjeld til,” sa han, ”er bare min business!”

 ”Jeg tror det er ganske mange som vil være uenige, om de får vite det samme som meg. Jason fortalte meg om hvilket fantastisk system dere hadde for å lure oss alle – artister, rettighetshavere og ikke minst - skattevesenet.”

 ”Hvis Jason har fortalt deg noe, så er det bare skryt, noe han har funnet på i fengselet for å få tiden til å gå. Det er jeg sikker på!”

 ”Nei, nei, han har gitt meg alle detaljene. Jeg er ganske sikker på at det er riktig. Alt sammen. Willy Hopkins var i fengselet også. Husker du ham?”

 ”Nei, men jeg har hørt navnet.”

 ”Han drev FunkyBoodha, platesjappa i Birmingham. Han bekrefter alt Jason sier - og han er villig til å gå ut med det.”

”Jeg tror ikke på noe av det du babler om. Det er bare sprøyt. Ingen andre vil tro på det, heller,” sa Vivian i et forsøk på å riste av seg beskyldingene. Han kikket på klokken. Tiden hadde rast avsted. Han hadde ikke tid til dette. Hvordan skulle han bli kvitt Tim Cox – for alltid? Ville han bli borte hvis han bare ignorerte ham? Hva ville konsekvensene være av å bli avslørt nå – så mange år senere?

 ”Du skylder meg ganske friskt med penger,” sa Tim Cox.

”Men det er ingenting i forhold til mange andre artister. Det vil koste deg litt, men ikke alt for mye. Jeg har ikke familie eller andre ting som koster skjorta. Hvis du bare sørger for at jeg får et ubekymret liv i solen, skal jeg ikke si noen ting.”

 Vivian klarte ikke å snakke rolig lenger. ”Ikke si noen ting, nei,” mumlet han.

”Det er akkurat det du har gjort hele tiden. Du har ikke sagt noen ting. Du har bare kommet med en haug med insinuasjoner uten å ha hold for noen ting. Alle kan komme med slike beskyldninger. Jeg har ennå ikke hørt noe som kan kalles interessant. Bortsett fra at noen må ha gjort en feil og sluppet deg ut av fengselet.”

 ”Jeg kan ta kortversjonen,” sa Tim Cox.

”Den er helt sikker interessant nok.”

Vivian gikk bort og åpnet døren til patioen. Luften utenfra slo inn, så varm at den kjentes fysisk på kroppen.

 ”Vil du sitte på til Las Palmas? Jeg må gå nå.”

Vivian stoppet avventende i døråpningen.

 ”Nei,” sa Tim Cox.

”Jeg drar ingen steder før vi har en avtale.”

 ”En avtale om hva?”

 ”Jeg vil ha penger fra deg, nok til å leve et avslappet liv, her i solen.”

 ”The Spyes solgte aldri jævla mye plater. Hvordan i all verden kan du tro at jeg skylder deg masse penger?”

 ”Du stjal penger fra meg også, men mye mer fra andre. La oss si at… siden jeg er den eneste som vet hvordan dere gjorde det, vil jeg ha det igjen med renter for alle sammen. Det vil koste deg litt, men ingenting i forhold til om denne historien kommer ut.”

 Vivian tok et par ustøe skritt. Beina sviktet. Han måtte sette seg ned. Han hadde klart å utrettet mirakler i det siste, og så kom dette fjærhuet og truet med å ødelegge alt. Kunne Jason Duval virkelig ha røpet forretningsideen deres?

Selvfølgelig kunne han det! Hvis han satt i fengsel for livstid, hadde han ingenting å tape, og så klart, når han møtte noen fra samme bransje, til og med en artist fra Vivians selskap, så ville trangen til å skryte bli stor.

 Angsten eksploderte i mellomgulvet hans. Han måtte finne ut hva Tim Cox egentlig visste. Hva hadde Jason Duval fortalt ham? Det var nok av sinnssyke historier å fortelle - men ”pengemaskinen” – den hemmeligheten hadde de sverget på å alltid holde for seg selv.

 Vivian tenkte tilbake til den gangen da han traff Jason Duval for første gang. Det var på Jasons kontor. Han var direktør for et av de beste platepresseriene i England, og Vivian hadde kommet til ham for å få presset platene han utga.

De to hadde umiddelbart funnet tonen. Begge var like glade i jenter og festing. De likte å omgås popstjerner, og begge var like flinke til å bruke penger. Festene de stilte i stand var hemningsløse og historiske. Flere av festene ble i ettertid omtalt i bøker skrevet om musikkbransjen og det utsvevende livet mange artister levde på 60 og 70-tallet.

Både Vivian og Jason elsket det ville livet, men det kostet penger. Vivian hadde lenge vært overbevist om at Jason var stinkende rik, men en søndag morgen i en jacuzzi full av horer, i den dyreste suiten på The Inn On The Park i London, innrømmet de ovenfor hverandre at de begge var nedsyltet i gjeld.

 Vivian kunne huske hvordan han lå i det varme vannet med to nakne jenter, da Jason kom med forslaget om hvordan de, hvis de samarbeidet, kunne tjene en formue uten noen som helst form for risiko. Og Jason hadde hatt rett.

De hadde tjent formuer på verdens enkleste måte. Det eneste du trengte var to personer i deres posisjoner. Selskapet til Vivian presset vanligvis minst hundre tusen plater i måneden. For hver leveranse fra presseriet fikk Gold Coast en overleveranse på tjue prosent. Sjelden ble det mindre enn tjue tusen plater i måneden.

Disse platene var det enkelt for Vivian å selge videre, og siden det ikke fantes noen faktura på platene, slapp han å betale royalty til artister, avgift til rettighetshavere eller V.A.T. – moms til myndighetene. Alle pengene var rett i lomma på Vivian og Jason. Diskret og skattefritt. Penger til å feste med.

 Det hadde gitt dem godt med lommepenger i tjue år.  Ingen hadde noen gang stilt spørsmål. Det hadde vært som å ha sin egen seddelpresse. Men på 80-tallet begynte flere og flere firmaer og butikker med data, og det bli langt vanskeligere å få penger under bordet.

Vivian hadde vært forutseende nok til å forstå at en epoke var forbi - med cd, digitalisering og data kom det helt nye tider og helt ny folk - og han hadde funnet ut at det var på tide å pensjonere seg. Som svar på en ubedt bønn, fikk han plutselig en hit med en kvinnelig artist – på begge sider av Atlanteren – og omsetningen i firmaet gikk fra dårlig til fantastisk i løpet av sommeren.

 Han hadde bare drømt om muligheten, men med en superstjerne i stallen og god omsetning i firmaet, solgte han selskapet sitt til Universal Records til eventyrpris. Han kvittet seg med alt og var sikker på at han hadde sluppet unna med en perfekt svindel.

 Helt til for tjue minutter siden.

 Svette blandet seg med solkrem og rant ned i øyenkrokene hans. Han fikk desperat lyst til å gni seg i øynene, men gjorde det ikke, redd for at Tim Cox ville tro at han hadde avslørt ham.

 ”Fuck you!” hvinte Vivian. Høyt og hissig.

”Fuck You!!!”

 Tim Cox lot seg ikke affisere. Han gikk tilbake til bildet av Milla Moon. Han ga det et lite push, slik at det ble hengende på skrå.

”Jeg regner med at du svindlet din kone også? Du er typen til det,” hånfliret Tim Cox.

”Hun var jo tross alt ikke noe annet enn en artist, og artister er jo til for å svindles. Er ikke det alle plateselskapers holdning?”

 ”Dra til helvete. Du bare kakler,” ropte Vivian.

Han klarte ikke å la vær å gni seg i øynene.

 ”Det må ha vært fantastisk å kunne selge plater uten å betale royalty… uten V.A.T… alt rett i de sultne lommebøkene deres. Alt, bare til deg og Jason.”

 Vivian reiste seg opp i sinne. Tankene tumlet om hverandre i hodet hans. Jason hadde plapret.

 Hvorfor? Hvorfor???

Jason hadde ikke noe å tjene på det. Ingen hadde noe å tjene på det, ikke en gang denne avdanka idioten. Faen, han var jo blakk. Han kunne ikke betale et liv i luksus for ham. Aldri! Selv ikke med penger ville han betalt den kødden! Men det var lenge siden nå, kanskje skattemyndigheten ikke ville tro på det heller?

 ”Jeg har allerede snakket med en journalist i Daily Mail,” sa Tim Cox.

 ”Hva?”

Vivian kjente håpløsheten overta.

 ”Han var veldig interessert i saken. Mange kjente navn, vet du. De liker jo sånt, Viv. Det vet du!”

Frykten hamret i brystet til Vivian. Aldri hadde han vært så rasende. Han måtte få overlevert dopen. Han kunne ikke ha reportere som begynte å rippe opp i livet hans. Det var for mye rart å grave opp der. Herregud, for tjue minutter siden hadde han hatt alt under kontroll, og nå…

 Han stirret hatefullt på Tim Cox. Hjertet hamret og pumpet blod rundt i kroppen. Ansiktet var glorødt og det dryppet svette fra nesetippen. Hodet lutet fremover mellom skuldrene som når en okse vurderer tyrefekteren.

Tim Cox snudde seg og kikket opp på bildet av Milla Moon. Han sa:

”Selvsagt har jeg ikke kommet med noen detaljer til Daily Mail. Jeg har bare sagt at det gjelder svindel, og gitt dem navnet på en femten – tjue A-kjendiser.”

Han lo høyt og tilfreds.

Vivian kokte. Ryggen til Tim Cox vokste foran ham, som om den var oppblåsbar. Han hadde lyst til å kaste ham ut av vinduet. Jage ham som det udyret han var. Vivian så seg rundt. Ved siden av døren stod en gammel golfbag. Den var plassert der som pynt, men var full av golfkøller.

Vivian rev opp en kølle. Tim Cox snudde seg med et overrasket grynt, men rakk ikke å si noe før køllen traff ham i neseroten.

Vivian lukket øynene akkurat før køllen parterte ansiktet, men han kjente i håndflatene hvordan kraniet ga etter. Og lyden, den samme han hadde hørt utenfor Casa Isabell, ringte i ørene hans.

 Han lukket øynene.

 Nå var helvete virkelig ute.

Neste søndag:Mordere havner i fengsel, gjør de ikke?