Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 26

Det går alltid ut over middelklassen

”Det burde ikke eksistere land, grenser eller eiendommer,” sa Ricardo.

Han måtte knipe øynene igjen, og så åpne ett av gangen, slik at han klarte å fokusere blikket. Bartenderen stod rett foran ham, men han hadde likevel problemer med å se ham klart.

Det betydde ingenting om han så personen tydelig, eller hvem det var. Overhodet ikke. Det viktigste var at han hadde noen å snakke med, noen å tømme sine tanker og følelser over.

”Hva er sivlissasschjonen?” snøvlet han.

”At folk bestemmer over hverandre? Men hvem er det som bestemmer…? Er det de folka som er bra… de gode menneskene som bestemmer? Aldri!!!”

Han ristet oppgitt på hodet, og signaliserte med hånden at han ville ha mer å drikke.

”Aldri!” gjentok han. ”Hvem var de førschte menneschene… Ikke de førschte som gikk rundt på to bein… men de førschte som fant på at du bare kunne plante et flagg, og hvis ingen andre hadde plantet et flagg før dem, så var landet deres?”

”Og enda verre, hvem var de idiotene, de jævla idiotene… som bare godtok det? At noen… noen… hvem som helst… bare reiste seg opp og sa: Jeg er schjef, og så,… så godtok alle de andre det? Hvordan kan sånt skje? Si meg det!”

Bartenderen satte en ny drink på bardisken foran ham, og sa:

”Jeg tror kanskje dette er den siste, Ricardo?”

Ricardo sank sammen. Han la hodet oppgitt på bardisken, med pannen mot den kjølige overflaten, før han sakte reiste seg opp igjen og stirret direkte på bartenderen. Med langsom, sliten og slørete stemme sa han:

”Og jeg schom trodde du var min venn… Skal du plutselig bestemme over meg nå? Er du… du min venn… ikke noe bedre enn alle de andre? Hvorfor er alle så glad i å bestemme over andres liv og skjebne?”

Han grep drinken, tømte den i en slurk, og hostet kort.

”Jeg hater demokratiet,” sa han.

”Jeg hater det! Tanken er god, akkurat schom… som komm... kommu… kommunischmen. Men alt, absolutt alt, blir bare undergravd av… grådighet. Det finnes ikke demokrati lenger… Politikerne har avskaffet det. Ja vel, folk får fremdeles lov til å stemme, men hva hjelper det?

”Å velge noen… en leder, har bare mening om du har bra kandidater å velge fra. Og det finnes ikke lenger, noe schted i verden. Ingen schteder! Alle bare ljuger… Alle politikere ljuger… alle schammen… de sier bare det de vet folk vil høre… selv når de vet at de ikke kan gjennomføre…  eller holde… hva de lover. Politikere veit at de ljuger, men de sier bare det de må si… for å bli gjenvalgt. Og de kan ljuge så mye de vil,… fordi det finnes ingen konsekvenser lenger… det er ingen som må stå til rette for all den dritten de har gjort.”

Ricardo rettet seg opp i ryggen. Han så på bartenderen. Øynene hans var sorte. Rå og smertefulle.

”Se på Argentina,” sa han lavt.

”Øde… ødelagt av politikere, av demokratiet. Argentina var et av verdens rikeste land, og nå sulter folk. Middelklassen. Det går alltid utover middelklassen. Det er de som må krige, det er de som må sulte, og det er de som må… må dø, bare på grunn av enkeltmenneskers grådighet. Det er nok ressurser i Argentina til alle… til alle… hører du… til alle… om vi bare deler!”

”Men politikerne har ødelagt landet med et system, kun laget for å få stemmer. De lånte penger og delte ut velferdsgoder, slik at de ble valgt. Og når lånene… de jævla lånene… måtte betales, solgte de alle landets ressurser til private eller andre land… med store gebyrer til dem selv, schellsagt”!

”Nå finnes det ingenting tilbake. De rike eier alt av verdi, og alle andre er fattige… de kjemper for å overleve. Hvorfor godtar vi det? Hvorfor???” Stemmen ble høyere og mer intens.

”Hvordan kan et samfunn fullt av intli…intelligente og oppegående mennesker… godta så mye tull? Det finnes så jævla mange ufornuftige lover. Her er det faen meg like ille. Hvordan kan vi godta at ett menneske skal eie naturressurser som alle trenger… bare fordi noen i familien hans for mange hundre år siden gikk opp på en bergknaus, stirret utover, og sa: Alt dette er mitt! ”

”Er det riktig at noen skal kunne bestemme over andre menneskers liv, bare fordi din bestefars, bestefars, bestefars, bestefar… en gang påstod at han eide alt vannet? Er det det? Schvar meg! Er det det???”

Ricardo veivet med hånden. Aggressivt. Han ville ha mer sprit.

Bartenderen holdt på flasken, usikker på om han burde skjenke mer. Han sa:

”Er det noen spesielle du sikter til? Det er jo noen her omkring, som også eier alt vannet?”

”Ja, ja, nettopp!”

Ricardo forsøkte å ta flasken ut av hånden hans.

”Det finnes folk her, på Gran Canaria, i dag… som kan bestemme over folks liv fordi en eller annen tulling for mange hundre år siden bestemte seg for at vannkilden høyt oppe i fjellet var hans… bare fordi han var der førscht… og fordi ingen protesterte… fy faen… gi meg flaschka, for faen….”

Ricardo grep flasken, og fylte opp glasset til det rant over. Han kikket på spriten som rant over kanten og utover bardisken.

”Men nå har han i alle fall fått nok vann, mer enn han trenger…ha ha ha…”

”Er det Don Pablo du snakker om?”

”Don Pablo? Don Diablo, jævelen… ja, ja, akkurat… han har gullfiskhjerne, så hvorfor skal han ikke bo i en gullfiskbolle? Jeg håper han kan svømme.”

”Det er ingen som legger seg ut med Don Pablo.” 

”Å nei? Han har fått så det holder nå!”

Ricardo svelget ned drinken. Det var bare sinnet som holdt ham oppe. Øynene svømte rundt i kraniet. Han blunket uavbrutt.

”Hva er det du har gjort?” spurte bartenderen.

”Jeg har schtaket opp rørene hans… ha ha ha….!!!”

Ricardo svaiet stygt på barkrakken.

”Han kommer til å bli rasende, og han kommer til å skjønne at det er meg. Jeg må komme meg unna… jeg har fått låne et hus i Taidia hvor han ikke finner meg. Det er dit jeg skal…”

Han grep ut i tomme luften et par ganger, på jakt etter flasken.

”Jeg skulle bare innom her og ta en drink førscht,” sa han, og falt av barkrakken.

Neste uke: Iris, som vet at ektemannen Vivian nettopp har drept en mann, sitter på flyplassen og grubler over livet mens hun venter på flyet som skal ta henne til Oslo.

 Klikk her for å lese tidligere kapitler