Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 27

Mer glad i ting enn mennesker

Bråket inne på flyplassen var øredøvende. Alle menneskene syntes å være på jakt etter noe, det være seg informasjon, eller noe å spise og drikke. Det var en amper stemning blant folk.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Ektepar kranglet. Flyplassansatte i uniform hastet frem og tilbake, tilsynelatende uten å vite hvorfor. Berusede turister lo høyt og skingrende. Avgangshallen sydet av frustrasjon.

Iris satt på en benk med halvlukkede øyne og stirret blekt inn i menneskemassen. Det lange, lyse håret hang ned i pannen og langs kinnene, og gjorde ansiktet magrere og mer slitent enn det egentlig var.

Grell belysning, en blanding av dagslys fra digre vinduer ut mot rullebanen og store taklamper, gjorde det lett å se at hun hadde grått. Sminken var klint utover rundt øynene uten at hun hadde gjort noe forsøk på å vaske det bort.

Der hun satt med knærne sammenpresset og nakken bøyd, virket hun langt eldre enn trettifire år.

Atten år var gått.

Det var atten år siden hun hadde reist hjemmefra. Hun hadde opplevd mye på de atten årene. Det var uforståelig hvordan årene bare blir borte i en dis av sprit, dop, festing og sex.

Hun hadde vært fotomodell, både med og uten klær, hun hadde vært utelivsdronning i Oslo, og hadde hatt så mange gifte elskere at venninnene hadde foreslått kølappsystem i leiligheten hennes.

Flere ganger hadde hun hatt lange, seriøse forhold til rike menn, som alle slåss om å forsørge henne. Hun hadde til og med forsøkt seg som prostituert i London, og som timeshare-selger i Spania.

I sytten år hadde hun prøvd å glemme det som skjedde i den velse vestlandsbygda, prøvd å glemme fornedrelsen og fortvilelsen, hatet og meningsløsheten hun følte da foreldrene hadde tatt fra henne datteren og adoptert bort det nyfødte barnet.

Rett skal være rett. Hun hadde bare vært fjorten år da hun ble gravid, men ingen hadde spurt om hva hun ønsket.

Kanskje burde hun vært voksen nok til å skjønne alvoret på forhånd? Gammel nok til å ta ansvar?

Det var ikke formaninger det hadde stått på, men da hun begynte på ny skole, og den kjekkeste gutten i bygda hadde lagt an på henne, hadde hun følt at det var begynnelsen på et nytt liv. Han var atten år, kjørte stor motorsykkel og bodde alene i en sokkelleilighet. Han ville ha henne med på morsomme ting, og hun hadde sagt ja – til alt.

Bare aldersforskjellen hadde vært skandale nok for den lille bygda. Etter at hun var blitt gravid, hadde foreldrene hennes anmeldt barnefaren for utuktig omgang med mindreårige.

Kjærligheten mellom dem – hvis det hadde vært noen - hadde aldri fått en sjanse. Og etter det, hadde hun aldri latt kjærligheten …Herregud, det kunne hun bare innse nå; det fantes ingen kjærlighet i henne.

Smerten dypt inne i henne blusset opp og spredte seg ut i hele kroppen, helt ut i fingertuppene. Hun kjente trykket fra uvissheten bølge gjennom kroppen.

Hvor var datteren hennes nå? Hvordan kunne hun ha gått med på å gi fra seg et nyfødt barn? Hvorfor hadde hun ikke nektet? Slåss for det livet som var en del av henne?

Det var for sent nå. Hun kunne ikke gjøre om den avgjørelsen, selv om hun hadde drømt om det tusenvis av ganger. Drømt om hvordan de hadde møttes, og funnet tilbake til hverandre.

Men hun hadde innfunnet seg med at det bare var en drøm som aldri kunne bli til virkelighet. Datteren hatet henne helt sikkert. Hva slags menneske er det som frivillig kan gi bort sitt barn? Sitt eget kjøtt og blod? Hun fortjente å bli hatet.

Hvordan hadde hun klart å snu ryggen til den hendelsen i alle disse årene? Tårene piplet ut av øyenkrokene. Hun lot de bare renne nedover kinnene.

Hvorfor kunne hun ikke bare gråte og skrike det ut, bli ferdig med det, som så mange andre?

Hun så ned på hendene sine. De kunne aldri bli rene. Hun kikket på de lange, tynne fingrene med rød neglelakk. De var vakre, men spede og svake. Akkurat som henne.

Var hendene et symbol på hennes viljeløse karakter? Hvorfor var hun så svak, så konfliktsky? Var det fordi hun hadde fått det så lett, fordi hun alltid kunne komme seg ut av situasjoner ved hjelp av utseendet, fordi hun visste at hun alltid kunne gå ned på kne og gi hvilken som helst mann et tilfredsstilt glis rundt munn? Et glis som alltid ga henne tilgivelse.

Hun ble kvalm igjen. Var hun virkelig fullstendig hul og følelsesløs? Det hadde aldri gått en dag uten at hun hadde tenkt på datteren, men hun var blitt god til å skyve alle ubehagelige tanker bort.

Hun var fullstendig uinteressert i andres liv og tragedier. Hun kunne se de mest forferdelige katastrofer på tv uten å føle en eneste ting. Ingenting. Hun kunne sitte å spise mens bilder av døende mennesker flimret forbi. Det gjorde henne ingenting. Hun brydde seg ikke.

Hun brydde seg ikke!

Det var en forferdelig tanke. Hun ble overmannet av medynk for seg selv, og måtte snufse ett par ganger. Hadde hun noen gang syntes synd på andre?

Det hendte en sjelden gang at hun fikk den følelsen, men som regel kunne den døyves med hjelp av vodka, shopping eller festing. En kvinne hun en gang ble kjent med, var full av liv og moro, en virkelig personlighet, og Iris hadde hatt lyst til å bli venn med henne.

Det var en av de få personene hun noen gang hadde ønsket å få som venn, men kvinnen hadde vært fullstendig uinteressert i noe vennskap. Iris kunne ennå høre den nedlatende stemmen hennes.

”Vi passer ikke sammen,” sa hun, ”fordi jeg tror du er mer glad i ting enn i mennesker!”

Og det var det siste hun hadde hørt fra henne.

Var det sant?

Hun var redd for det. Hadde hun ingen egen personlighet? Var hun bare et slags kameleonmenneske som skiftet maske etter hvilket miljø hun var i? Hun hadde alltid funnet det lettest å flykte, finne på unnskyldninger for ikke å bli involvert, alltid søke enkleste vei ut.

Unnvikelse, det var hun god på.

Den brutale sannheten gjorde alltid vondt. Smerten snek seg inn i kroppen som abstinens etter kraftig rus, men som abstinens kunne den også fjernes med mer rus.

Men dette var alvorligere. Dette var første gang siden datteren ble tatt fra henne, at hennes ettergivenhet kanskje kunne ødelegge andres liv. Hvis hun ikke gjorde noe nå, bare forsvant, så var avgjørelsen uopprettelig. Iris gjemte hodet i hendene. Hun forsøkte å gni blodomløpet tilbake i kinnene.

Hvis ikke flyet hadde vært forsinket, ville hun vært langt ut over Atlanterhavet nå. Da hadde det ikke vært nødvendig å ta stilling til situasjonen. Hun kunne bare lent seg tilbake i setet, og druknet tanker og følelser i vodka.

Men det gikk ikke denne gangen. Omstendigheten hadde blitt for innviklet til at hun bare kunne lukke øynene.

Hva var det Vivian hadde gjort? Hun hadde sett ham stå over en blodig, tilsynelatende død mann. De hadde kranglet, og hun hadde hørt at han slo til mannen.

Jo, det var hun ganske sikker på; han hadde drept den fremmede mannen. Slaget med golfkøllen var det absolutte punktum for hennes sjanse til et videre liv sammen med Vivian.

Det var riktig å komme seg bort, men kunne hun bare stikke av? De var gift. Ville ikke politiet stille spørsmål om hvor og hvordan hun var forsvunnet?

Ideen med å bare forsvinne var ikke veldig gjennomtenkt, hun innså det nå. Uten den fremmede mannen som hadde dukket opp, kunne det kanskje gått.

Hun kunne bare ringt Vivian og fortalt at hun ikke kom tilbake, og utelatt å hvor hun var. Med hjelp av litt tid, ville det gått seg til, som alt annet tidligere i hennes liv.

Men ikke denne gangen.

Vivian hadde drept et menneske. Hva var det som hadde skjedd, og hvorfor? Han var ikke typen til å drepe – eller var han det?

Vivian hadde forandret seg vesentlig det siste året. Humørsvingningene hadde blitt kraftige, og det hadde stadig blitt mer forbruk av alkohol og dop. Hun hadde alltid vært skeptisk til de cocktailene han mikset seg.

Kroppen kan umulig forstå hvordan den skal håndtere en blanding av smertestillende piller, bøtter med whisky og linjallengder med kokain. Det var en livsfarlig miks, men hun hadde bare trodd at den kunne ta livet av Vivian, ikke gjøre ham til morder.

Hun visste ikke hva som var foranledningen til hans brutale oppførsel, men hun kjente Vivian godt. Han var en fighter.

Han ville ikke bare gi opp, men alltid slåss med alle midler for å vinne en kamp. Uansett hva det var han slåss om. Vivian ville aldri bare sette seg ned og si til politiet: Ja, det er jeg som har drept dem!

Dem?!?

Å herregud!!!

Iris fikk en guffen smak i munnen. Hun hadde lyst til å svelge, men halsen var for tørr.

Hadde hun ikke sendt Marisol og Elena rett i armene på Vivian? Hun kunne ha stoppet dem, men hun valgte å flykte.

Som alltid!

Hva var det hun hadde håpet på? At Marisol ville gå til politiet og fortelle hva hun hadde sett, og at Vivian ville la henne få lov til å gjøre det?

Hvor naiv er det mulig å bli? Hun hadde skjøvet problemet til siden, og håpet på at Marisol ville sørge for at Vivian måtte stå til rette for det han hadde gjort.

Iris lukket øynene og forsøkte å forsvinne i flimret bak øyelokkene. Vivian ville aldri frivillig gå til politiet. Han ville kjempe til det siste. Hvis det betydde at han også måtte drepe vitnene, så ville han antakeligvis gjøre det.

I alle fall om han var kraftig ruset. Jo, han kom til å måtte drepe Marisol også.

Men hvordan skulle han komme seg unna med to lik? Han kunne ikke bare grave dem ned, og late som ingenting.

Menneskelik forsvinner ikke bare av seg selv. Mennesker blir ikke borte uten at noen begynner å lete etter dem. Enten så må man fjerne likene, eller så må man legge skylden på noen andre.

Legge skylden på noen andre!

Sakte gikk det opp for henne. Hun hadde ikke alibi. Vivian kunne legge skylden på henne. Påstå at det var hun som har gjort det. Hun var i huset da mordet skjedde.

Vivian vet ikke at hun så ham, men han vet at mordet skjedde før flyet hennes gikk. Hun kan ha hatt nok tid til å drepe den fremmede mannen, for så å rømme til Norge.

Han var alene i huset etterpå, og kan fint ha fabrikkert bevis mot henne. Hva om han har sagt til Marisol at det er hun som er morderen? Marisol så henne til og med da hun flyktet. Vivian er smart nok til å legge skylden på henne. Han kan si til Marisol at …

 Nei, nei, … det kan han ikke! De to kan ikke kommunisere sammen, ikke annet enn med enstavelsesord, og om dagligdagse ting i huset.

Iris skalv, våt av svette. Airconditionen inne på flyplassen var plutselig ubehagelig kjølig.

Hun var ansvarlig for Marisol og Elena liv. Kunne Vivian finne på å drepe dem også? Svaret var for ubehagelig til at hun orket å fullføre tanken. Hun visste ikke hva som hadde skjedd oppe i huset etter at hun hadde reist.

Hva hadde foregått på fincaen? Kanskje hadde Vivian fått fjernet liket? Kanskje hadde ikke Marisol oppdaget ham i hallen? Det var mange muligheter.

Iris reiste seg brått opp. Nok en gang var hun i en situasjon hun ikke var herre over, men denne gangen kunne hun ikke bare lukke øynene og flykte.

Hun grep bagen, tørket seg rundt øynene med håndbaken, og gikk besluttsomt ut av bygningen. Det måtte finnes en løsning. Bare hun fikk snakket med Vivian, så kunne de dikte opp noe sammen.

Jo mer hun tenkte på det, jo mer sikker ble hun på at det som hadde skjedd måtte være en ulykke. Sammen kunne de finne på en historie, og hun kunne gi Vivian alibi. Marisol ville høre på henne, og forstå at det hele var en ulykke.

Først inne i parkeringshuset, husket hun at hun hadde kastet bilnøklene. Hun løp bort til søplekassen. Hullet gapte mot henne. Noen hadde vært å tømt den rød kassen.

Hun snudde og marsjerte mot taxiholdeplassen. Hun måtte hjem. Fort.

Neste uke: Vivian dumper liket av Tim Cox og ringer etter hjelp for å hente dopet, som han snart må levere for selv å beholde livet.