Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 28

En haug med nakne, fete, eldre menn

Vivian lot bilen skli forsiktig inn gjennom Agüimes. Det var lite trafikk, men han var redd for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Den kostbare bilen kunne i seg selv være nok til å få kanariske fjellbønder til å snu på hodet.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Noen kunne også ha sett ham true Marisol inn i bilen, og etterpå ringt til politiet. Hele tilværelsen føltes ytterst skjør, som om han hang i en line uten å vite om den var skikkelig festet i den andre enden.

Eller enda verre, tenkte han, som om han var sikker på den ikke var ordentlig festet.

Han kikket hatefullt bort på Marisol. Hun satt sammensunket i det andre setet. Hodet lå lent mot vinduet, og hun gråt stille.

Hvorfor i helvete kunne hun ikke bare være snill og medgjørlig? Han hadde håpet at de kunne finne ut av det på en eller annen måte, men det gikk ikke nå.

Hun var troende til hva som helst, og han måtte tenke ut en måte hvor han var sikker på at han kontrollerte henne. Straks ville de passere nok en politistasjon, og han måtte sørge for at det ikke var noe mulighet for å hoppe ut av bilen.

Han holdt pusten gjennom hele krysset utenfor politistasjonen. Det kom ingen møtende trafikk og han måtte verken bremse ned eller stoppe. Marisol rørte seg ikke.

Ute av den lille byen, svingte han av, opp mot Temisas og Santa Lucia, to små landsbyer. Det bratte, livløse fjellandskapet bredte seg ut foran dem.

Vivian kunne ikke la være å legge merke til hvor vakker den spesielle naturen var. Fargene slo mot dem uten å være prangende.

Gress og kratt skinte som avdempet gull. Gult og brunt flammet opp i den varme disen, og sammen ble de noen steder til rødt og rust. En og annen kaktus lagde en grønn flekk hist og her, mens de mange bratte fjellsidene mest bestod av bar og udekket stein.

Vivian hadde sjelden brydd seg om naturen på Gran Canaria, men nå slo det ham hvor fantastisk vakker den var. Om han ikke håndterte denne situasjonen riktig, ville han aldri mer få sjansen til nyte noe som var vakkert eller behagelig.

Aldri mer. Hvis valget bestod av døden eller fengsel, så ville han foretrekke det første. Bortsett fra når han tenkte på Ngozi Adu og kumpanene hans. De ville helt sikkert ta livet av ham, men ikke på en rask og smertefri måte. 

Han ristet på hodet. Hva slags tanker var dette? Var han i ferd med å gi opp? Han strammet grepet rundt kolben på pistolen. Dette var ikke ham. Han var ikke typen til å gi opp, og det var ingen grunn til å gjøre det nå.

Det var ingenting som tilsa at han ikke kunne få dette under kontroll igjen. Han måtte bare kvitte seg med liket – og vitnet – og få levert dopen som avtalt. Verre var det ikke.

Hvor lenge siden var det at Tim Cox ringte på døren hans? En, eller kanskje to timer? Før det hadde alt gått på skinner. Nå måtte han bare ta grep igjen, vise at han tålte en uventet takling, og fortsatt var på banen.

Om noen øyeblikk var han tilbake ved det lageret han hadde leid, og hvor båten stod på hengeren. Der kunne han gjøre de omrokeringer som var nødvendig.

Vivian svingte inn på veien mot lageret. Oppe på plassen kastet han et blikk på døren, konstaterte at hengelåsen var urørt, før han fortsatte rundt hushjørnet.

Han stoppet bilen på baksiden og hoppet ut. Her var den i skjul. Huset dekket innsyn fra veien, og på motsatt side var det bare ørken med kratt og busker på alle kanter.

Vivian løp rundt bilen og rev opp døren til baksetet. Med munningen på pistolen dirigerte han Marisol ut av bilen, og pekte på liket av Tim Cox. Deretter gikk han bak bilen og åpnet bagasjelokket. Marisol stirret på ham, men sa ikke noe. Hun virket apatisk. Han håpet at hun hadde forstått at han mente alvor.

Med venstre hånd tok han tak rundt ankelen til Tim Cox, og med alt han hadde av krefter, halte han liket ut av bilen.

Det falt i bakken med et klask. En sky av støv virvlet opp. Marisol tok et skritt bakover, men Vivian signaliserte med pistolen at hun skulle hjelpe ham med å få liket opp og inn i bagasjerommet.

Marisol samlet sammen de livløse beina og fikk stukket dem inn bak i bilen. Sammen tok de tak i hver sin skulder, og med en kraftanstrengelse klarte de vippe overkroppen opp, helt til de kunne folde den slappe kroppen sammen og rulle den inn i bagasjerommet.

”Gracias,” sa Vivian, og før Marisol rakk å reagere, grep han henne i nakken og presset henne inn i bagasjerommet.

Marisol strittet desperat i mot og sparket med beina, men Vivian stakk henne hardt i ryggen med pistolmunningen. Etter å ha blitt truffet av et par spark, klasket han til henne med pistolen av all kraft.

Marisol trakk til seg beina, og før hun klarte å stoppe ham, hadde Vivian smelt igjen lokket.

Vivian satte seg ned på bakken. Han var svimmel og gjennomvåt av svette. Det var fremdeles uvirkelig varmt, og han hadde ikke drukket vann siden før Tim Cox hadde dukket opp.

Han følte seg uttørket, og merket at han hadde problemer med konsentrasjonen. Luften var så varm og tørr at han nesten ikke klarte å puste normalt ut og inn. En liten bris i luften ga ham nok krefter til å reise seg opp.

Han gikk rundt huset til han fant skygge, før han dro opp telefonen og slo nummeret til Julia.

”Hvor er du?” sa han, da hun endelig svarte.

”Det vil du ikke vite,” sa Julia.

”Jeg har ikke tid til noe tull.”

Vivian var hes og irritert.

Julia ignorerte ham.

”Hvis jeg snur på hodet, mot venstre, så kan jeg se en fem – seks nakne menn, og hvis jeg ser til høyre, ser jeg en syv – åtte stykker til. Alle helt nakne.”

”For Guds skyld, Julia. Dette er alvor!”

”Så du mener at en haug med nakne, fete, eldre menn ikke er alvorlig nok for en ung kvinne som meg?”

”Faen Julia! Jeg har kjempeproblemer. Du må hjelpe meg! Slutt og tull. Hvor er du?”

”Ok, ok, jeg er på nudiststranda i Maspalomas. Hva er det du vil?”

Vivian svelget tungt. Han visste at dette kom til å bli vanskelig. Han sa:

”Du må høre på meg nå, og du må forstå at dette ikke er tull. Jeg er i en alvorlig knipe, og du er den eneste som kan redde meg. Hører du? Redde meg. Dette er alvorlig. Det står om liv og død!”

Det ble stille i den andre enden. Veldig stille.

”Julia?”

”Ja.”

”Hører du hva jeg sier?”

”Jeg hører hva du sier, men jeg forstår det ikke.”

”Dette er ikke noe du behøver å forstå, bortsett fra at du må gjøre akkurat det jeg ber deg om.”

”Og hva er det?”

”Husker du det lageret som jeg hadde leid, rett utenfor Agüimes? Jeg viste det deg en gang da vi var på vei til lunsj i Santa Lucia. Det er et år siden, kanskje? Det var mye graffiti på veggen, blant annet en dårlig tegning av Batman. Du lo av den… Husker du?”

”Ja…?”

”Husker du hvor det er?”

”Ja, jeg husker hvor det er, sånn omtrent. Hvordan det?”

”Ikke spør, bare gjør som jeg sier!”

”Hva er det jeg skal gjøre?”

”Jeg legger ut en nøkkel til deg. Du må dra hit med en gang. Inne på lageret finner du en Zodiacbåt. Bak på venstre side er det skåret et hull i skroget, men ikke tenk på det. Det er en båt som ikke er laget for å settes på vannet.”

”En båt som ikke er laget for å settes på vannet…?”

Vivian kunne høre at Julia ble mer og mer muggen, men han kunne ikke ta hensyn til det nå.

”Hvis du stikker hånden inn i det hullet,” forsatte han, ”vil du finne masse små poser…”

Det ble stille en lang stund, før Julia forsiktig spurte:

”Ber du meg om å hente dop? Er det hva du gjør?”

”Julia, dette er helt nødvendig! Både for deg og for meg…”

”Fuck off!” sa Julia.

Vivian kikket ned på displayet på telefonen. Forbindelsen var brutt.

Neste uke: Iris avbryter flukten fra Vivian og vender tilbake til deres felles hjem, hvor blodspor på gulvet taler et tydelig språk om vold og død. Men hvor er Vivian og Marisol?