Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 33

En gedigen kjøkkenmaskin

Veien oppover fjellsiden var bratt og svingete. Asfalten hadde lange, tynne sprekker, og veien var så smal at det ville være umulig å møte en buss eller lastebil uten å måtte stoppe og rygge.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Mange steder var fjellet skåret ut som et kakestykke, og akkurat som på en tallerken lå det ofte små steinbiter og rullet som smuler i veibanen. På motsatt side av fjellet var det et autovern som skulle hindre folk fra å kjøre ut av veien.

Det fantes noen busker og små trær på utsiden av autovernet, men ellers var det stupbratt nedover, gjerne opptil femti, seksti meter.

Vivian var på jakt etter et sted å stanse. Han kjørte fort, men bremset ned i svingene, redd for å møte en annen bil uten å klare å stoppe i tide. Bilen var som et våpen. Den ga ham energi.

Han var oppstemt og følte seg uslåelig. Tidspresset var betraktelig redusert etter at Julia hadde gått med på å hjelpe ham. Han hadde lagt ut nøkler og gitt henne alle viktige opplysninger. Hun var datteren hans, hun ville klare den oppgaven, uten problemer.

I en skarp sving gikk det en liten stikkvei inn til høyre. Vivian så den ikke før han hadde passert, men stoppet opp, rygget tilbake og inn på den lille veien.

Han tok av seg solbrillene, la dem over kneet med stengene ned og glassene opp. Han fant frem en pakke han hadde tatt med fra lageret, og åpnet den med tennene.

Med tungen fuktet han langfingeren, før han stakk den ned i pulveret. Han smakte forsiktig på varene, før han helte kokain ut over begge brilleglassene, og sniffet i seg et glass for hvert nesebor.

Solbrillene ble hvite og støvete. Han tørket dem av på skjorten før han satte dem tilbake på hodet.

Det var ingen biler på veien foran, og ingen å se i speilet på siden. Han kastet et blikk ut av vinduet, tråkket gassen inn, og spant ut på hovedveien igjen.

Landskapet rundt ham minnet ham om westernfilmer, og han følte seg omtrent som en cowboy. En fredløs som måtte kjempe for sitt liv. Og for at han skulle overleve, måtte andre dø.

Slik hadde menneskene oppført seg i årtusener. Det var bare i de siste par hundre årene menneskeheten hadde forfalt til sosialisme og solidaritet. Før det, var det hver mann for seg.

Han var bare et menneske.

Vivian visste hvor han skulle, men han var ikke sikker på om alt var som sist han hadde vært på stedet. Hvis det har blitt forandringer, var det ikke sikkert han kunne bli kvitt likene like lett som han håpet på.

Men om ingenting var endret, hadde han nesten allerede unnsluppet. Da var det bare blodrestene i huset og i bilen som kunne felle ham.

Nesen hans var sår og den hadde begynt å renne. Han snufset et par ganger, usikker på om det var mulig å vaske bort alle sporene etter mordet med vann og såpe, eller om moderne politietterforskning allikevel ville kunne finne bevis.

Det sikreste ville antakeligvis være å vaske først, for så å sette fyr på både hus og bil. Var det ikke uansett på tide å flytte fra Gran Canaria?

Det tok ikke lange tiden før han var i Santa Lucia. Han kjørte rolig gjennom den lille turistbyen. Overalt var det turistbusser og fargerike fortausrestauranter, folk gikk flokk, stod i kø, og slåss om å få en plass i skyggen.

Vivian pustet lettet ut etter han var gjennom byen. Han fortsatte omtrent en kilometer videre, før han tok av til høyre opp mot La Taidia. Her var veien mye brattere og smalere.

Den slynget seg langs fjellsiden uten autovern og med bratte stup overalt. Skyggene lå blå og dype nedover mellom kratt og busker. Et par kanariske ørner seilte majestetisk over stupene. Hist og her krøp en firfisle raskt over veien.

Porschen raste oppover den gruslagte veien. Etter bare noen minutter kom Vivian til stedet han lette etter. Han stoppet og forsikret seg om at han var kommet riktig, før han svingte inn på en liten vei som førte bort til en finca, plassert helt ytterst på et juv.

En kjetting med en hengelås sperret innkjørselen. Vivian kjørte helt opp mot kjettingen, og sakte, med Porschens kraft, slet han den i biter. Nå gikk alt hans vei. Det at kjettingen var låst, betydde at det ikke var noen på gården.

Hovedhuset var bygget av store, tjukke steiner, men fordi mannen som bodde der var veldig gammel, og vedlikeholdet dårlig, var taket på den ene siden av huset rast sammen.

Etter hva han visste kom mannen hit bare noen dager i uken, og Vivian var redd for at han kanskje kunne ha sluttet å bruke stedet fullstendig. Han kunne til og med være død for alt han visste.

Men da han svingte inn på plassen oppdaget han at kjøkkenhagen var velstelt, frukttrærne var trimmet og utenfor et skur ved oppkjørselen stod en diger, sort hund av ubestemmelig rase lenket fast til veggen.

Bak det falleferdige huset lå det enda en bygning, og ved siden av det, en stor, rund estanque. Vanntanken hadde et høyt gjerde med piggtråd på toppen, men nærmest huset var det en port som ga tilgang til tanken.

Vivian gikk ut av bilen, og småløp opp til porten. Han kjente på den. Porten var ulåst. Tilfreds snudde han og gikk tilbake.

Den sorte hunden bjeffet besatt og hoppet opp og ned. Den tok fart og løp mot Vivian, helt til kjettingen rykket den over ende. Den spratt opp igjen, bjeffet rabiat og slet vilt i lenken for å komme løs.

Vivian kikket engstelig på lenken, men den så ut til å være solid. Han passerte hunden på god avstand, og kikket utover fjellene. Eiendommen hadde en fantastisk beliggenhet.

Han hadde flere ganger vurdert om han skulle kjøpe den for å bygge den om til et weekendsted. Utsikten var overveldende. Fincaen lå på over tusen meters høyde, og plassert slik at du kunne se fjellene på begge sider, og i tillegg helt ned til havet utenfor Maspalomas.

Vivian ble stående et øyeblikk og kjenne på den friske fjelluften. Den var oppkvikkende, men han hadde mer lyst på kokain. Men business først, sa han høyt til seg selv.

Han strente tilbake til den lille bygningen bak hovedhuset. Den sorte kjøteren så ikke ut til å ha blitt sliten av all hoppingen og bjeffingen. Den var fremdeles like ilter.

Vivian gikk rundt på baksiden av huset. Der var det, akkurat som han husket, et digert hønsehus. Han kikket inn gjennom nettingen. Det satt minst tjue høner på rekke og rad på en lang vagl. Vivian stakk en hånd inn. Hønene trykket seg sammen og laget et forferdelig leven.

Han var usikker på hvordan man løfter en høne ut av et bur. Forsiktig lukket han døren helt opp og stakk begge hendene inn. Han forsøkte å gripe en høne på hver side av kroppen for å holde vingene rolig, men fuglen hoppet til side og flakset vilt med vingene. Han gjorde et par forsøk til, med det resultatet at absolutt alle hønene flakset vilt rundt i buret.

Dette hadde han ikke tid til. Han ventet et øyeblikk, til hønene hadde roet seg, før han skjøt en hånd inn, grep en høne rundt halsen og røsket henne ut av buret. Han holdt så hardt rundt halsen hennes at det ikke var mulig for hønen å få luft. Med raske skritt fortet han seg bort til vanntanken, åpnet porten og slang hønen ut i vannet.

Reaksjonen var umiddelbar. Omtrent som om det skulle vært en kjemisk reaksjon. I det fuglen traff vannet, begynte det å bruse i et par diameter rundt hønen.

Etter noen sekunder var det som hele vannet kokte, og i neste øyeblikk sprutet fjær, blod og beinrester opp som om dyret skulle vært puttet i en gedigen kjøkkenmaskin.

Vivian kjente på nesen sin. Den var ikke lenger nummen, men han hadde en jobb å gjøre før han kunne feire seieren.

 Neste uke: Iris forsøker å spore opp Marisol og Vivian før alt går lukt til helvete.