Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 34

La Taidia

Døren inn til Bar Lopez stod på vid gap, mens de to store vinduene ut mot gaten hadde gardinene trukket for. Iris tok det som et tegn på at stedet ikke hadde aircondition. Hun gikk inn gjennom døren og myste inn det dunkle lokalet.

Rommet var stort og åpent, og det luktet påfallende stramt. En lukt som det bare er mulig å få til på et sted hvor ingen kvinner setter sine bein. Eimen var en blanding av innestengt støv og harskt fett, omtrent som et bibliotek som også var blitt brukt som kjøkken.

Lokalet var hett, og tilsynelatende tomt, bortsett fra bartenderen og to eldre menn som hang langs bardisken. Iris var på vei mot bardisken, da hun hørte noe mumling og oppgitt banning fra lengst inne i rommet.

 Skrålet kom nede fra enden av bardisken. Hun tok et par skritt til siden og kikket forferdet ned på gulvet. På to sitteunderlag som tilhørte de nærmeste stolene lå Ricardo og kavet. Noen hadde opplagt forsøkt å lage en seng til ham, men Ricardo hadde ingen planer om å ligge stille.

Han forsøkte å reise seg opp, men klarte det ikke. Balansen var i ulage. Han reiste opp overkroppen, men da han skulle få med seg beina, sviktet knærne og han ramlet bakover, tilbake ned på gulvet.

Det stoppet ham ikke, bare utløste en lass av eder og forbannelser. Han rullet rundt og kravlet seg opp på knærne. Med begge hender plassert foran seg, forsøkte han å skyve kroppen opp. Det fungerte helt til han måtte skifte beinstilling. Han hadde ikke nok krefter til å dytte fra, og vinglet et øyeblikk fra side til side, før han ramlet over ende.

Iris hastet over til ham. Hun tok hodet hans mellom hendene sine og vred det opp mot sitt eget ansikt. Det var et nedslående syn. De mørke øynene hans svømte rundt, fullstendig uten fokus. Øyenlokkene så ut til å ha doblet seg i størrelse og hang ned over pupillene. Han var våken, men bevisstløs.

Iris stakk en hånd inn i armehulen hans og halte ham opp i stående stilling. Han klamret seg til bardisken et øyeblikk, før knærne ga etter og han raste sammen som om klærne var tomme. Fortvilet grep hun tak i luggen hans og bikket hodet opp og ned.

 ”Ricardo,” ropte hun, helt opp i ansiktet på ham.

 Øynene hans trakk seg sammen et lite øyeblikk, før de åpnet seg og stirret opp, som om sentralen langt inne i hodet plutselig hadde begynt å virke.

 ”Iris…?” mumlet han usikkert.

 Han trodde øyensynelig ikke på det han så rett foran seg.

”Iris…?” gjentok han, og lo høyt og skingrende.

”Puta madre!” Han forsøkte å krafse tak i puppene hennes.

Iris dyttet hodet hans fra seg, og uten støtte fra nakkemusklene falt hodet slapt ned på gulvet. Bartenderen kom rundt bardisken og sa noe til henne på spansk. Iris skjønte ikke et eneste ord. Hun bare kikket forferdet opp på ham og ristet på hodet.

”Du må la ham sove,” sa bartenderen på gebrokkent engelsk.

Iris kjente plutselig en utrolig lettelse.

”Du… du snakker engelsk?” stotret hun frem.

”Nødt til det, vet du,” sa bartenderen.

 ”Jeg har jobbet tjue år i sør, i en turistbar.”

Aksenten var bred og gebrokken, men forstålig.

”Du må hjelpe meg! Jeg må snakke med Ricardo…”

 ”I morgen… ja. Kanskje?”

Bartenderen hevet oppgitt et par ganger på øyenbrynene.

”Hva har du gjort med ham?”

”Hva har han gjort med seg selv, mener du vel?”

”Herregud, hva er det dere har drevet med?” Iris stønnet.

”Jeg har bare vært på jobb, mens Ricardo har forsøkt å løse de store verdensproblemene. Og jeg tror ikke han klarte det.”

”Verdensproblemer? Hva er det du snakker om?”

Bartenderen bøyde seg ned og brettet sammen det ene sitteunderlaget, før han stakk det inn under hodet til Ricardo.

”I dag har han vært forbannet på alt og alle,” sa han.

”Spesielt autoriteter. Et øyeblikk trodde jeg det var Che Guevara som var på besøk. Og ja, han har drukket som en hel frigjøringshær…”

Iris avbrøt ham. Hun sa:

”Men Marisol… har hun vært her?”

”Marisol, kona hans?”

”Ja, ja, har hun vært her? Eller har han snakket om henne, sagt noe om henne?”

Bartenderen himlet med øynene.

”Han har pratet non stop i flere timer… om alt mulig rart. Også Marisol.”

”Hva sa han? Husker du det?”

”Nei, egentlig ikke.”

”Egentlig?”

”Jo, jo, han bablet så mye, men jeg forstod at han skulle gjemme seg på grunn av et eller annet han hadde stilt i stand. Jeg tror han skulle gjemme seg for Marisol også. Men du veit, du kan ikke høre på folk som er drita full i en bar. Han sa han skulle gjemme seg for Marisol, og det skulle han gjøre i familien hennes casa de fin de semana, weekendhus, i La Taidia.”

”La Taidia?” 

Iris kjente til den lille fjellandsbyen. Hun hadde vært der mange ganger. Og hun hadde ofte snakket med Marisol om La Taidia. Det var fødestedet hennes, der hvor hun hadde vokst opp. Iris hadde også en gang vært med til weekendstedet til familien, men det var ikke det hun husket best i fra La Taidia.

Hun og Vivian hadde vært der flere ganger fordi de hadde vurdert å kjøpe en finca som weekendhus. Alle kanariere med respekt for seg selv har det, og Vivian hadde lenge hatt planer om å skaffe seg ett, han også.

De hadde forhandlet om dette stedet, men handelen hadde aldri blitt gjennomført. Det var et vidunderlig sted med en fantastisk utsikt. Men det var ikke utsikten de hadde pratet mest om i ettertid, det var om vanntanken bak huset.

Den gamle mannen som eide fincaen hadde for mer enn tjue år siden fått to pirajafisker i gave. Det er ganske vanlig å ha fisk i slike tanker, men de fleste har karpe, eller også frosk. Disse holder vannet i tankene rent for insekter og alger, men denne gamlingen hadde altså piraja svømmende rundt i estanquen.

Og på de tjue årene hadde de to første fiskene formert seg og blitt til en stim. Bonden hadde kastet noen brød oppi da de hadde vært på visning, og det hadde ikke vært noen tvil om hva slags monstre som skulte seg under overflaten. Fem brød ble borte på noen sekunder. Gamlingen hadde også fortalt at det rett som det var forsvant katter, rotter og mus oppi tanken.

Vivian elsket å fortelle historien om den gamle mannen og pirajaene. Det var aldri et selskap hvor han ikke dro frem den historien. Vivian yndet å fabulere om hvordan det ville være å ha en tank full av piraja; et sted hvor du kunne kvitte deg med skatteoppkrevere, politikere, uvenner og…

Å nei!

Iris lukket øyene. Beina kjentes plutselig som gummi, og hun hadde lyst til å gjøre som Ricardo, drikke opp alt som fantes i baren. Tømme den.

Knærne ga etter, og hun fikk lyst til å legge seg ned på gulvet ved siden av Ricardo.

Faen! Faen! Faen!

Hun var sikker på at hun visste hvor Vivian hadde tatt veien. Hvordan kunne livet bli så ekstra jævelig, så brått? Hun ville ikke bli innblandet, hun ville aldri bli innblandet - i noe som helst! Og nå stod hun her, på en sliten bar i Ingenio, neddynget i problemer.

Hun hadde bare lyst til å kjøre til flyplassen, vente til streiken var over, og så forsvinne for godt. I Norge er det aldri noen som spør om legitimasjon, tenkte hun. Hvorfor kan jeg ikke bare forsvinne? Dikte opp en ny identitet og starte fullstendig fra bunn?

Hun hadde ikke gjort noe ulovelig, ingenting var hennes feil, hun ble bare dratt med ned i dritten av Vivian. Ingen kunne klandre henne om hun valgte å stikke av, kunne de vel? Marisol var ikke hennes ansvar. Ikke den lille datteren heller.

Og det var ikke sikkert at Vivian var i La Taidia sammen med de to heller. Det var bare ren gjetting, intuisjon. Hvorfor skulle hun la seg styre av slikt? Var ikke det viktigste, som hun alltid hadde gjort, å sørge for seg selv?

Iris bestilte en vodka og cola. Hun måtte ta en avgjørelse raskt, og trengte hjelp til å samle tankene, til å klarne hodet.

Neste uke:Julia lever farlig og oppsøker løvens hule for å legge frem et forslag til alfahannen.

Klikk her for å lese tidligere kapitler