Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 36

Hulehuset

Aldri hadde Marisol vært så sliten, redd og alene. Bilen stod stille. Ikke en lyd, ikke en bevegelse, ikke noe liv. Det var fullstendig mørkt nede i det varme bagasjerommet.

Svetten drev av henne, og det hadde begynt å lukte fra den døde kroppen hun lå inntil. Tørsten var uutholdelig. Den lille kvinnen dro beina oppunder seg og forsøkte å gjøre seg så liten som mulig.

Hun hørte den om og om igjen – barnegråten, fortvilet, som om den hadde fulgt etter bilen og nå var rett på utsiden.

Hun hørte sitt eget barn gråte i en desperat kamp for å overleve. Smertene skar inn i kroppen. Hun krøket seg sammen og hadde lyst til å skrike til Gud at han skulle la mørket sluke henne. Hun holdt ikke ut lenger! Hvorfor kunne ikke Han la henne unnslippe?

Urørlig lå hun og gispet etter luft mens bildene svirret rundt i hodet hennes. Hun så Elena tydelig, i baksetet på bilen, fastspent i barnesetet, livredd og utmattet, hylende på mamma.

Det kom en lyd fra utsiden. Var Vivian der ute fremdeles? Vivian… Vivian var døden. Vivian var alt som var ondt og grusomt. Det var Satan som stirret ut av de slørede øynene.

Den lille kvinnen begynte å skjelve voldsomt. Det var han som forsøkte å drepe datteren, ikke hun. Med ett stod det klart for henne at hun ikke kunne gi opp.

Hun måtte kjempe mot uhyret som hun fryktet så intenst. Hun kunne ikke la sin egen angst stoppe henne fra å slåss.

Marisol rullet seg over på ryggen og satte begge beina mot bagasjelokket. Hun presset alt hun orket, men ikke noe skjedde. Lokket rikket seg ikke.

Hun akte seg litt nærmere, slik at hun fikk en bedre vinkel, og kunne bruke mer kraft. Skuldrene og nakken ble presset mot den døde kroppen. Det ga henne mer energi.

Utenfor hørte hun raslingen fra et nøkkelknippe og skjønte umiddelbart at Vivian var rett på utsiden. Hun turte ikke å slippe trykket mot bagasjelokket, det ville fortelle ham at hun forsøkte å bryte seg ut. Med all kraft presset hun beina mot lokket.

Uventet ble låsen åpnet. Vivian hadde brukt den automatiske døråpneren, og som en katapult spent mot Marisols sammenkrøkende bein, ble bagasjelokket skutt opp i luften.

Vivian stod tett opptil bilen med pistolen klar. Han ble truffet av bagasjelokket i armen og skulderen. Pistolen spant ut av neven hans, og han falt sjokkert bakover.

Marisol ble blendet av det sterke lyset, og så ingenting. Hun kavet  desperat etter kanten med hendene, og samtidig som synet kom tilbake, klarte hun å klatre over kanten og rulle seg ut av bagasjerommet.

Bakken var tørr og hard, men det føltes som om hun traff himmelen. Kroppen var stiv og nummen, men hun greide å komme seg opp på knær og armer. Hun krabbet noen skritt bortover, før hun reiste seg opp.

Vivian stod rett foran henne. Han pekte på henne med pistolen. Satan hadde fremdeles kontroll. Marisol hadde lyst til å skrike til fjellene. Hvorfor ble hun straffet på denne måten?

Hun følte seg elendig, men hun kunne også se at Vivian ikke var i mye bedre forfatning. Han så fullstendig utslitt ut. Øynene var vid åpne, men trette, og ansiktet var dryppende vått av svette. Han så ut som en malariapasient.

Vivian signaliserte at de skulle få liket ut av bilen. Marisol vurderte et øyeblikk om hun bare skulle gå forbi ham, la han skyte henne i ryggen, slik at hun kunne få det overstått. I stedet gikk hun bort til bilen og grep tak i beina på den døde kroppen.

Hun fikk dratt den så langt ut, at knærne vippet over kanten på bagasjelokket. Vivian gikk opp på siden av henne, og hele tiden med pistolen truende mot henne, fikk han tak i en arm. Sammen lempet de liket ut av bilen, og ned på bakken.

Den store, sorte hunden hoppet opp og ned og bjeffet ustoppelig. Da de slepte den døde kroppen forbi den, begynte den å ule, som en ulv som hadde lokalisert et kadaver, og ville tilkalle resten av flokken.

Vivian og Marisol samarbeidet nok til at de raskt fikk trukket liket over plassen og opp mot vanntanken. Marisol jobbet på autopilot. Hun ville bare bli ferdig, uansett hva det var Vivian ønsket å gjøre.

De hadde ikke utvekslet et eneste ord etter at hun kom ut av bagasjerommet.

Nå begynte Vivian å grynte små ordre:

”Here, here!”

Han pekte mot en port i gjerdet som omkranset vanntanken. De dro den livløse kroppen helt opp til porten. Foran porten var det to trappetrinn opp til et lite platå, og på hver side av porten stakk det ut piggtråd.

De trakk liket opp til trappen, og forsøkte å rulle det opp på platået. Det gikk nesten. Akkurat før de klarte å vippe kroppen ut i vannet, hang buksen på det ene beinet seg fast i piggtråden.

Vivian bannet besatt. Høyt og skingrende, som om han fullstendig hadde mistet all fornuft. Han la fra seg pistolen på trappen, og røsket tak i buksebeinet.

Marisol klarte ikke å puste. Hun stirret på pistolen. Den lå alene på trappetrinnet. Hun lente seg fremover, som om hun skulle hjelpe til med å få løs beinet.

Så naturlig som mulig tok hun et skritt opp, sparket pistolen hardt til siden, kastet seg rundt og sprintet over gårdsplassen. Hun hørte Vivian skrike, men fortsatte å løpe uten å snu seg.

Først nå hadde hun anledning til å se seg om. Fjellformasjonene rundt henne var lett å gjenkjenne. Hun så med en gang at hun var et eller annet sted i nærheten av La Taidia.

Det var et område hun kjente godt, selv om hun ikke kunne huske å ha vært på denne gården før. Hun var oppvokst i området og forstod det bratte og ulendte terrenget godt. Det ville ikke bli lett å komme seg unna.

Hun løp ut til kanten av tomten. Den endte i en bratt skråning, full av kaktuser, busker og løse steiner. Det gikk ingen vei nedover på denne siden, men Marisol antok at det lå en annen gård lengre nede.

Hun visste at hun kom til å slå seg, men uten å nøle, rutsjet hun utfor. Ukontrollert skled hun på de løse lavasteiene, mistet balansen, falt bakover og deiset nedover.

Skråningen var så bratt at hun ikke hadde mulighet for å stoppe av seg selv. Hun rullet rundt, slo knær og hender, før hun falt om på en avsats, tjue - tretti meter lenger nede.

Marisol kravlet seg opp. Håndflatene var fulle av jord og blod, og det stakk i knærne. Hun kikket opp. Vivian var ikke å se.

Lettet løp hun bortover utspringet. Hun så med en gang at utspringet var en cadena, et platå som var bygget for å dyrke trær og planter for flere hundre år siden. Det at det var en cadena der, betydde også at det antakeligvis var et hus i nærheten.

Kanskje kunne hun likevel unnslippe? Hun humpet bortover så fort hun greide. Tårene strømmet nedover kinnene.

Hun rundet en diger stein og kom frem på en liten plass. Foran henne lå et lite hulehus. Hele huset var gravd ut inne i fjellet. På venstre side var det to vinduer, begge med solide gitter foran. På midten var det en glassveranda med en liten spiseplass og bak den, en stor metalldør.

Hun løp bort til glassverandaen og kjente på den første døren. Den var låst. Det var mulig å knuse vinduet, men sannsynligvis til ingen nytte. Metall-døren på innsiden så også ut til å være forsvarlig lukket.

Hun snudde seg og skuet utover landskapet. Hvor var Vivian?

Neste uke: Sabotasjen på Don Pablos finca blir oppdaget. Julia setter en felle.

Klikk her for å lese tidligere kapitler