Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 38

Hauk og due

Området utenfor hulehuset virket fredelig. Det hadde en stor, sementert gårdsplass med et lite svømmebasseng i det ene hjørnet. Selve huset var hakket ut av fjellveggen, men med et knepent avrundet jordtak over inngangen.

Taket var malt med rødbrun farge, slik at det skulle ligne taket på et vanlig hus. På siden av glassverandaen, som dekket området foran inngangen, gikk det et spinkelt tak langsetter og skapte en terrasse med overbygg.

 Under taket stod det noen hvite plastmøbler og et bord. På veggen hang det mange forskjellige pyntegjenstander.

Marisol snudde seg og stirret bakover. De høye fjellene var tause på hver side av den disige himmelen. En stor og en liten fugl seilte over horisonten, en hauk på jakt etter småfugl. Snart ville den store hauken hugge klørne inn i kroppen på en liten, forsvarsløs fugl og rive alt liv ut av den.

Marisol forsøkte å ikke tenke på det. Hun kunne ikke spekulere slik. Kanskje kunne den lille fuglen unnslippe, hvis den virkelig forsøkte, og brukte all sin list?

Det var stille, dølgende stille, som om den intense varmen hadde lagt et skjermende teppe over naturen. Hun lurte på hvor Vivian var. Han kunne dukke opp når som helst. Hun var ikke kvitt ham.

Marisol kikket på hulehuset. Kunne hun gjemme seg der? Om hun kunne klare å komme seg inn i huset og låse døren, så ville ikke Vivian kunne vite om hun var der inne eller ikke. Kanskje det var en telefon i huset også?

Og vann?

Det var helt sikkert vann i huset, og om det var avskrudd, ville hun helt sikkert finne hovedkranen på badet. Kroppen hennes var dehydrert. Det svimlet for henne. Vann, vann, vann.

Valget stod mellom å løpe videre, eller å forsøke å komme seg inn i huset. Hun tok et overblikk over stedet. De fleste kanariere har det med å legge ut nøkler til landstedene sine på opplagte steder. Hvis det hadde vært hennes familie, hvor ville de lagt nøklene?

Hun kikket på terrasseveggen med alle pyntegjenstandene. Blikket ble hengende ved en tom blomsterpotte mellom to pyntetallerkener. Det var et opplagt sted å ”gjemme” nøkler om du var sikker på at det aldri ville komme uvedkommende på besøk.

Ett eller annet sted, lenger oppe, raste det i stein, steiner som rullet nedover skråningen. Instinktivt løp hun bort til blomsterpotten og stakk hånden ned i den. Under en arbeidshanske lå det et knippe med tre nøkler.

Marisol fikk nye krefter. Hun ristet på hodet, tørket svetten og ilte bort til glassverandaen. Hvis hun bare kunne komme seg inn i huset uten at Vivian oppdaget det, så kanskje han ville fortsette videre nedover.

Hendene hennes skalv så ivrig at hun hadde problemer med å finne den riktige nøkkelen til glassverandaen. Men den siste av de tre nøklene passet uten problemer. Låsen skled rundt, og hun smatt inn og låste etter seg.

Nå var det bare to nøkler som kunne passe til den store metall-døren. Hun så med en gang hvilken nøkkel det var. Den var stor og gammeldags, og det var opplagt at den tilhørte døren. Marisol stakk nøkkelen inn i låsen og vred den rundt.

Det fantes ikke motstand. Låsen var åpnet. Hun dyttet døren opp, hoppet inn og smekket den bak seg. Kjapt låste hun innenfra. Hun hadde klart det.

Øvre halvdel av jerndøren hadde gitter, slik at det var mulig å se ut på plassen gjennom både den og glassverandaen. Mens hun stod og pustet ut, kom Vivian raskt rundt hjørnet.

Marisol trakk seg hurtig innover i huset, usikker på om Vivian hadde sett henne. Nei, det var umulig! Han kunne ikke ha sett henne når det var lyst ute og mørkt inne, og i tillegg måtte det være et sterkt gjenskinn i glassverandaen.

Det var innsyn til hele kjøkkenet gjennom døren, men Vivian kunne umulig ha sett henne på den avstanden. Hun gikk sakte bakover og tok et overblikk over hulehuset.

Rett på innsiden av jerndøren lå et lite kjøkken. Fra kjøkkenet gikk det en gang inn til en stor, rund stue. Fra stua var det inngang til to soveværelser, men ingen av dem hadde dører. De to vinduene i hulehuset var uten glass, men med store jerngitter. Fra dem var det innsyn til både stua og soveværelsene.

Det tryggeste stedet å gjemme seg måtte være kjøkkenet. Hvis hun bare ikke beveget seg, ville det være vanskelig å se inn i rommet fra utsiden. Selv om Vivian gikk helt inntil glassverandaen og skygget med hendene, ville han bare se omrisset av sorte gjenstander.

Marisol gikk inn mellom veggen og spisebordet, trykket seg helt inn i hjørnet, før hun med en langsom bevegelse lot seg synke ned på gulvet. Under bordet var hun godt skult.

Gulvet var flislagt og kjølig. Det var en behagelig temperatur inne i hulen. Marisol trakk beina opp under seg, og lente hodet mot jordveggen. Her inne var hun trygg.

Utenfor romsterte Vivian. Kanskje han lette etter nøkler, eller en annen måte å ta seg inn på? Fordi det ikke var glass i vinduene, bar lyden godt. Marisol satt stille.

Hun forsøkte å puste langsomt og dypt, slik at ikke en gang luften fra lungene hennes skulle lage en lyd. Etter en stund ble det helt stille på utsiden også.

Hun lyttet.

Det var fullstendig stillhet. Hulehuset hadde i tillegg en egen ro, slik du bare finner i kirker og andre store steinbygg. Marisol ventet og lyttet.

Ingenting.

Kunne Vivian ha fortsatt videre, overbevist om at hun ikke var i huset? Hvorfor skulle han tro at hun var der inne? Det var ingen grunn til at hun skulle ha nøkler. Hvorfor skulle han ikke fortsette å lete etter henne? Kanskje var han borte?

Hun pustet lettere. Det var gått noen minutter siden hun hørte ham på utsiden, men hun klarte ikke å vurdere hvor lang tid det var. Situasjonen var så absurd, hun hadde mistet alt begrep om tid. Hvor mange timer var det siden dette marerittet begynte?

Alt hadde gått forferdelig fort. Hun hadde parkert under den store palmen og gått inn i huset for å hente pengene.

Pengene!

Hun grøss ved tanken på dem. Hadde det ikke vært fordi hun var i desperat pengeknipe hadde hun aldri vært i denne situasjonen. Penger er roten til alt ondt, hadde faren hennes sagt, og klappet på geitene sine. Hvorfor hadde hun ikke forblitt i La Taidia?

Hva var det som virket så forlokkende med et moderne liv? At alle andre gjorde det? At alle andre hadde datamaskiner, biler og mobiltelefoner? Var det virkelig bare derfor?

Hun grep seg selv i å filosofere. Hun hadde ikke tid til slikt. Hvor lang tid var det siden hun parkerte bilen? Det var det som var viktig. Marerittet hadde begynt umiddelbart, og hvor lang tid hadde de brukt på å få den døde kroppen ut i bilen? Kanskje ikke mer enn ti minutter?

Og hvor lang tid tar det å kjøre fra Santa Brigida til La Taidia? Halvannen time, men de hadde stoppet noen ganger. Hun var usikker, men kanskje var det gått tre timer? Muligens mindre også?

Kanskje var ikke Elena død? Selvfølgelig var hun ikke det. Hun var sunn og frisk, og kunne klare mye. Bilen var glohet, men den hadde lufting. Kanskje klarte hun å drikke vann også?

Hun husket at hun hadde lest om hunder som var blitt gjenglemt i biler parkert i solen. Hvor lang tid tok det før de kreperte? Fire timer? Det hadde ikke gått fire timer, det var hun sikker på. Hvis hun bare kunne finne en telefon, så kunne hun redde Elena.

Hun tok et nytt overblikk over hulehuset. Det var slett ikke umulig at det fantes en fasttelefon i huset. Det stod en tv i stua, og det hang en lampe over kjøkkenbordet. Hulen hadde innlagt strøm, så hvorfor ikke telefon?

Mens hun kikket seg rundt ble hun brått oppmerksom på en plastkanne, halvfull av kjøpevann. Den stod på en stol under bordet, ikke mer enn halvannen meter fra henne.

Hun ble nummen i munnen. Leppene føltes som asfalt. Hun forsøkte å vete dem, men tungen var helt tørr. Kroppen hadde ikke mer veske, men det stod en kanne med vann rett ved siden av henne.

Marisol lukket øyene og lyttet. Hvor var Vivian? Det var ikke mulig å høre noen ting. Var hun blitt døv på grunn av veskemangel, eller var det så stille?

Hun måtte ha tak i vannet, selv om hun ble nødt til å flytte på en stol for å få tilgang til vannkannen. Forsiktig flyttet hun litt på stolen. Den ga fra seg en liten skrapelyd. Marisol stoppet og lyttet.

Lyden skapte ingen reaksjon på utsiden. Hun ble litt modigere og flyttet stolen en gang til. Fremdeles var det ingen reaksjon fra utsiden. Langsomt lente hun seg frem og grep vannkannen med begge hender.

Det var en femliters kanne, men fordi den var av plast og halvfull, gav den etter i det hun løftet på den. Hun hadde ikke krefter til å holde den med utstrakte armer. Kannen skled ut av hendene hennes og falt i gulvet med et høyt brak.

Marisol gispet etter luft, nær ved å besvime av skrekk. Den tunge plastkannen som traff de harde flisene hørtes ut som et tordenskrall. Hun ble sittende urørlig et øyeblikk. Avventende. Men hun hørte ingenting utenfra. Vivian var borte.

Langsomt dro hun seg opp og grep vannkannen. I det hun var oppe i full størrelse, så hun en skygge utenfor glassverandaen. Instinktivt tok hun et skritt til siden, mot stuen.

Et skudd knuste døren i glassverandaen og slo inn i veggen på kjøkkenet, bare en håndsbredd fra hodet til Marisol. Steinspruten stod ut fra veggen, og traff den ene siden av ansiktet hennes.

Hun løp skrikende inn på stuen, men oppdaget til sin forferdelse at det ikke fantes noe sted å skjule seg der inne. Fra vinduet kunne Vivian stå på utsiden og se hele rommet. Et øyeblikk var hun fullstendig rådvill, men hun hadde ikke tid til å tenke.

Uten å vurdere konsekvensene løp hun bort til vinduet og kastet seg ned på gulvet. Hun klemte seg opp mot veggen, og bad til Gud om at det ikke var mulig for Vivian å stikke hodet inn mellom jernstengene. Liggende inntil veggen hørte hun Vivian stønne på utsiden.

Han var ikke mer enn en meter fra henne, og om han visste hvor hun var, kunne han bare stikke pistolen inn gjennom vinduet og skyte henne. Marisol lå på gulvet og skalv. Hun ristet så kraftig at hun var redd for at det kunne høres på utsiden.

Men det kom ikke flere skudd, og hun hørte ingen lyder fra utsiden. Hvor var det blitt av ham?

Mens hun lå på gulvet, oppdaget hun at det stod en telefon på bordet ved siden av tv-apparatet. Den var bare et par meter fra henne, og bordet var også plassert inntil veggen, slik at hun kunne nå den uten å måtte krype ut i rommet.

Hun kunne ikke vente. Det måtte skje nå. På alle fire krøp hun bort til bordet og løftet av telefonen. Hele tiden forventet hun å høre et skudd, bli truffet i ryggen, men det skjedde ikke.

Hun løftet av røret, og lyttet. Summetonen var der. Hun klarte nesten ikke å puste. Med skjelvende fingre tastet hun nødnummeret til politiet. Det ringte en gang, men så ble plutselig linjen helt død.

Marisol begynte å gråte. Det måtte være derfor Vivian hadde forsvunnet. Han var på taket og kuttet ledningene til strøm og telefon.

Marisol forsøkte å tenke. Hvis han var på taket, kanskje dette var den eneste muligheten til å komme seg ut igjen? Hun stabbet seg opp på beina og fortet seg inn i kjøkkenet. Hun romsterte litt rundt til hun fant en diger brødkniv.

Kniven føltes unaturlig og stor i hånden hennes, men hun knuget den så hardt hun kunne. Veggene presset seg mot henne. Hun var fanget inne i hulen. Nå forstod hun hvorfor dyr alltid har to utganger fra hiet. Den knuste glassverandadøren avslørte at hun ikke var trygg der inne.

Hun måtte ut, men hun hadde ingen plan for hva mer hun skulle gjøre.

Neste uke: Mafiasjefen kom seg ut av Julias felle, og hun fortviler, men en ny mulighet til å få ta ham ut med et voldsomt smell dukker plutselig opp.

Klikk her for å lese tidligere kapitler